Musikk som er verdt å sjekke ut:
1) Hovedøen Social Club:
Ny CD i salg i dag. Fantastisk moro, norske schlägere fra de siste 70 år til ekte cubanske rytmer. Anbefales til alle som vil prøve noe annerledes. Dette er sommermusikk, dette er bra! Om selve Hovedøen Social Club vet jeg lite og intet, bortsett fra at de har to utgivelser på samvittigheten nemlig “¡Que viva Noruega!” i 2oo8 og dagens “¡Ay caramba!”. Det høres veldig autentisk ut, og musikerne er vissnok topnotch, internasjonalt kjente musikere innen sjangeren. Primus motor for prosjektet er en fyr som heter Sverre Indris Joner,
Dette er musikk til å bli i godt humør av, passer sikkert perfekt med litt campari, lime, tonic og is i hammocken en sommerkveld. Altså når det Er varmt, men også rett og slett når man bare TRENGER litt varme.
Låtlister (vi kan jo alle disse sangene, folkens, vi bare tenker ikke på det…):
“¡Que viva Noruega!” (2008):
Jeg tror på sommeren – Jeg vil ha en blå ballong – Mexico – La meg være ung – Når kastanjene blomstrer i Bygdøy allé – Hun er forelska i lærer´n – På Hovedøen – Alle venter på sommeren – En grønnmalt benk – Jeg snører min sekk
“¡Ay caramba!” (2009):
Livet er for kjipt – Voi voi – En båt med bananer – Romeo – Hva var vel livet uten deg – Den du veit – En liten gyllen ring – En natt forbi – Hvis jeg fikk væra sola di – Jeg blir så glad når solen skinner – Lykken er
Nyt sommeren, den blir visst bare varmere og varmere, sies det…
2) AMY RIGBY:
fra New York, USA, har drevet på i drøyt 10 år uten at jeg har fanget henne inn på radaren min. Det burde jeg ha gjort. Jeg oppdaget henne da jeg rent tilfeldig søkte frem tilgjengelige utgivelser med den morsomme punkpoprockeren Wreckless Eric, en av mine gamle småhelter fra åttitallet. Han og den godeste Amy Rigby ga ut en duettcd i fjor. Det var grunn god nok for meg til å utforske litt. Amy Rigby har gitt ut 5 studiocder på 11 år. Musikken hennes kan vel helst beskrives som intelligent popmusikk med et hint av rock og country når det er påkrevd. Fine popmelodier, av den typen som i en rettferdig verden hadde blitt betegnet for klassikere, med ettertenksomme/småvittige tekster om opp- og nedturer i livet når man er en tretti/førtiår gammel kvinne og alenemor og verden ikke ble helt slik du hadde tenkt. Her er mye realisme og galgenhumor i følge med kloke ord om tilværelsen…
Alltid i sparsomme arrangementer uten overdrivelser, sangerne druknes ikke av voldsomme strykercrescendoer eller støyende akkorder. Musikken er akkurat så rocka som nødvendig uten å drepe formidlingen. Og melodiene er, alle som en, fengende uten å være banale. Fint jobbet. Det føles godt å oppdage noe som er så ekte og jordnært og vittig og milevidt unna glamourverdens Kelly Clarksoner og Britney Spearser. Anbefales. På det varmeste. Jeg begynte med ”till the wheels fall off” fra 2003, og det var et godt utgangspunkt.
3) EELS:
Fra Virginia, USA. Hjertebarnet til Mark Oliver Everett, eller ”E” som han kaller seg. Dette er også, i likhet med Amy Rigby, en såkalt ”independent” artist, altså en som (ennå) ikke er i klørne på store internasjonale plateselskaper, og som ikke kommer til å havne på Rampelyssidene i Dagbladet før noen tiår etter at de har lagt inn årene… ”E”s musikk er også av den underfundige sorten, men kanskje litt skarpere i kantene enn Amy Rigbys. Musikken er også langt mer uforutsigbar, med hyppige stemningskifter innen samme sang. Dette er noe av kjennetegnet ved Eels, en gjennomgående dobbelthet: Humor og dypt alvor side om side. Lette melodier og skrellende akkorder. Musikken reflekterer i så måte ”E”s tekstmessige selvmotsigelser. (Titler som ”My Beloved Monster”, ”Your Lucky Day in Hell”, “Cancer for the Cure”, ”Mr E’s Beautiful Blues” & “The Cheater’s Guide to Your Heart”, sier vel noe om det lyriske terrenget han beveger seg i).
Musikalsk får jeg av en eller annen grunn assosiasjoner til tidlig Mothers of Invention eller Syd Barret, uten at Eels egentlig ligner på disse. Det kan være p.g.a. at det er noe naivt og ertende over hele uttrykket til Eels.
Melodiene er stort sett fengende, og han har alltid en overraskelse på lur. Musikken bærer preg av å være hjemmelagd. ”E” liker ikke studioer, han lager musikken sin i kjelleren og i garasjen til naboen eller noe slikt, og han benytter seg av de instrumenter som er for hånden, det være seg leketøyxylofoner eller tomme plastbokser. Det blir noe lekent over hele greia.Et bra sted å starte utforskingene er samleplatene ”Meet the Eels” og ”Useless Trinkets ”. Det er lett å bli fascinert av Mr ”E”s univers, og hadde jeg vært et fanklubbmenneske så hadde jeg meldt meg inn… skjønt det er vel tvilsom om ”E” har noe som helst sans for fanklubber…
4) CREEDENCE CLEARWATER REVIVAL:
Fra California i USA, har nesten alle et slags forhold til. De ga ut 7 studioabum i årene 1968 til 1972. Den første ”Creedence Clearwater Revival” og den siste ”Mardi Gras” er kanskje ikke noen mesterverk, men de fem i midten er, alle som en. Fem sterke utgivelser på tre år, det er ikke mange som slår den frekvensen. (Mardi Grass ville forresten ha kommet ganske høyt på en liste over utgivelser som skader en artists renommé for all tid).
Musikken til Creedence, i hvert fall hitsene, er velkjent. Men de var mye mer enn Proud Mary. Disse utgivelsene har mange glemte godbiter, rock’n’roll slik det er ment å skulle være. John Fogerty var (og er) en sangsnekrer av meget høy klasse, og Creedence visste å plukke coverlåter som det lukta svidd av.
Forresten, alt for lite honnør har blitt gitt til rytmeseksjonen til Creedence. Forskjellen på John Fogertys soloutgivelser og Creedencemusikken, er at Doug Clifford og Stu Cook ikke er med på soloutgivelsene. Og det er ikke en ubetydelig forskjell.
Platene til CCR (ikke Mardi Gras,da) har nå endelig blitt utgitt på ny, med veldig bra lyd og med interessante bonusspor. Og til en billig penge.
Det er trivelig det, nå som det er vår, og all ting.
_______________
Og nå er det nok om musikk for en stund…
ROBERTS FRIE FLYT 
Jeg er født for sent for jeg elsker gammel Creedence, takk for at du minte meg på det 🙂