Fisketur

Ferien er over. Ikke den mest solrike av ferier, men dog. Familien har stort sett holdt seg innaskjærs hele ferien (en liten Strømstadtur på den aller gråeste julidagen var unntaket). Forresten, dersom noen har fornuftige forslag om steder med sol og eventyr til vinteren, så er jeg meget mottagelig for tips. Steder som er varme, som ikke koster en halv formue å oppsøke og som appellerer til han far sjøl også, i tillegg til sol- og vannbadende unger…

Nå er det tid for enda et lite minne fra denne sommeren:

Ungene fikk fiskestang i fjor. Far har aldri vært spesielt glad i å bedrive fiske. Jeg får det bare ikke til. Det har noe med barndommen å gjøre, antar jeg. Min barndom altså. Eller noe med finmotorikken. Det er i hvert fall slik laga her i livet at fiske ikke er ment å være min hobby. Jeg har prøvd noen ganger, det ender alltid med tull, og aldri med napp. Jeg spiser fisk jeg, det er jeg flink til. Men jeg er altså rimelig talentløs når det gjelder selve fiskegeskjeftigelsen

Jeg skjønner  absolutt poenget med å rusle langs elva i grålysningen eller kveldingen, gjerne mens tåka ligger og luftfuktigheten er høy. Det er hyggelig, fredelig og fint. Jeg kan også godt sette meg ned på en stein i elva og la vann og tanker strømme. Det er godt med litt stille kvalitetstid for seg selv langs elva. Men når jeg skal hanskes med fiskestang og snelle og krok og mark og sluk og fiskesnøre og søkke, da blir alt bare kaos. Adrenalinet stiger, og lunta blir veldig kort. Min velkjente tålmodighet fordufter, i likhet med den trivelige stemningen langs elva. Jeg skal så langt i fra skryte på meg overjordiske praktiske egenskaper i hverdagen, men med en fiskestang i hånda forvandles jeg i hvert fall til en bråsint kløne som kan få selveste Basil Fawlty til å fremstå som sindig og fingernem.

I begynnelsen av juli. På hytta i Ringsaker. Nesten på fjellet. Regnvær, Ungene har masse hattifnatter i blodet. Mor vil ha litt fred; «Gå ut litt nå!» Ok. Ungene skal altså ut. Det er vått og grått, så de vil egentlig ikke. Lite å gjøre ute en ettermiddag med småregn. Jeg forstår de egentlig veldig godt, men som ansvarlig far vet jeg også at de trenger litt fysisk aktivitet før kvelden.

«Pappa, kan ikke du bli med å lære oss å fiske?»

Oi.

______________

Dette burde jeg vel egentlig ha forventet. Jeg har hatt tanker om å trekke veksler på hyttenaboer og besøkende venner, slik at tilregnelige og fiskekyndige mennesker i løpet av sommeren kan innvie ungene i fiskingens mysterier. Det har bare ikke skjedd ennå. Jeg har også nevnt dette for ungene, som naturligvis vet om den boksen med mark som jeg for sikkerhets skyld kjøpte på G-Sport før vi dro på hytta.

Jeg er altså i den situasjonen at jeg ikke kan svare nei. Det er jo egentlig et godt forslag, en fornuftig tidtrøyte for unger på hytta ved elva en våt sommerkveld.

Så jeg fester kroker etter fattig evne og tar med markboksen. Jentene tar på seg regntøy, finner frem den rosa hjerteformede håven, og vi gir oss trøstig i vei.

Den gamle hunden har lyst på en kveldstur så han blir med, han også. Ned til sletta nedenfor brua. Vi ender på noen sleipe steiner halveis ut i elva, der far prøver å instruere i hvordan kaste ut. Ungene kan det. Bedre enn far. Men far duger i hvert fall til å feste mark på krokene.

Steinene er glatte, elva går stor som var det vårflom. Det er kanskje ikke så heldig at de to fiskerjentene står på samme stein når de skal svinge stanga? Far organiserer det slik at den ene finner en annen stein litt lenger ned i elva. Men da må han plutselig være to steder på en gang….

– Pappa, jeg må ha ny mark!

– Pappa, kroken har satt seg fast!

(Vent litt, jeg kommer snart, skal bare hjelpe til her først).

– Pappa, hvorfor klarer vi ikke å kaste kroken lengre ut i elva. Det har jeg gjort før…

(Fordi jeg har glemt å feste søkket ! Det går ikke an å kaste noe som er vektløst...)

– Oi, jeg gled litt, men det gikk bra pappa!

Hunden syntes tydeligvis at det ble kjedelig å stå på gresssletta og høre på at flokken hans driver på med noe spennende nede ved elva, så den bestemmer seg for å joine gjengen i begivenhetenes sentrum. Men, uavhengig av hva han tenker om seg selv. han er fremdeles gammel og dårlig både til beins og til syns. Steinene langs elvebredden er store og små og sleipe og uveisomme, så hunden blir sittende fast og må ha hjelp til å forsere noen hindre. Far må løfte og buksere hunden til tryggere omgivelser.

– Pappa, tror du vi får fisk?

– Pappa, det går ikke an å sveive inn snora mi!

(Kom jenter, vi prøver å fiske fra brua i stedet, jeg vil ikke at dere skal falle i elva.)

Denne gangen får far lov til å bære den rosa håven med hjerteformet åpning. Vi installerer oss på brua og gjør ett nytt forsøk. Men først må far undersøke snella til den fiskestanga som det ikke går an å sveive inn. Og ganske riktig: Det går ikke an.

(Hva er denne skru-dingsen innenfor sveiva her liksom? Kanskje det har noe med den å gjøre?  Nei. Aner ikke. Det virker som om det er trådkaos inne i snella. Det har sikkert filtret seg sammen på en måte.)

Det er lite jeg kan gjøre med det problemet akkurat nå (eller senere, for den saks skyld). Jentene får bruke den andre stanga på skift, samarbeide. Det går bra. Imens begir hunden seg av gårde for å sjekke noe sauebærsj lengre nede i veien, Han er ikke spesielt interessert i å lystre kommandoer i kveld. Jentene fisker fra brua. De kan se duppen nede i vannet. Far drar på hundegjenvinning bevæpnet med rosa håv. Snart har hunden blitt snudd og han tusler motsatt vei igjen…

– Far jeg fryser !

– Far jeg er våt, det renner vann nedover nakken min!

Synes dere at vi skal gå hjem nå jenter? På tide med litt varm kakao og kveldsmat kanskje…

Jeg later som om jeg ikke ser den korrekt og profesjonelt utstyrte fiskeren som kommer gående nedover elva, med opptil flere fiskestenger, fiskeveske og mørkegrønt regntøy. Og hvem vet, kanskje han ikke ser den rosa hjerteformede håven?

Vi begir oss i hvert fall på vei tilbake til hytta. En småirritabel mannsperson, og to glade og lykkelige jenter som har vært på kjempefin fisketur med pappa… 

Hjemme venter mamma, varm og uthvilt. Og kveldsmaten naturligvis.

______

Senere på sommeren prøvde vi å følge opp suksessen med saltvannsfiske fra brygga ved sjøen. Det fantes ikke fisk der heller.