Om å jobbe i det offentlige.

Jeg så at bortimot halvparten av de offentlig ansatte ikke er fornøyde med arbeidsgiverne sine.  Dette i motsetning til ansatte i privat sektor, der tilsvarende tall var om lag 7%. (http://www.stavangeravisen.com/art.asp?id=54624)

Merkelig gitt. 

I 30 år har offentlig ansatte blitt mistenkeliggjort av sine arbeidsgivere. Mindre og mindre ressurser skal brukes til å dekke flere og flere oppgaver. Rigide kontrollfunksjoner innføres. Sentral detaljstyring av hver minste krone som brukes. Sentral detaljstyring av hver minste aktivitet. Arbeidets karakter endres; primæroppgavenes betydning reduseres til fordel for uproduktivt kontorarbeid. Bak kravene om dokumentasjonsplikt og rapporteringsplikt ligger det en dyp og absolutt mistillittserklæring til de ansatte.

Tidlig på 80-tallet bestemte nemlig parhestene Brundtland, Bondevik, Presthus og Syse at bruk av offentlige midler pr definisjon er uansvarlig virksomhet. Kommunepenger er sløsing og offentlig ansattes jobbmessige handlingsrom er styggedom. De som finner seg en jobb i det offentlige er nemlig ikke helt til å stole på. Hadde man kunne stole på oss, så hadde vi jo naturligvis ikke jobbet i det offentlige, men i stedet vært attraktive på det «ordentlige» arbeidsmarkedet.

Signalene fra myndighetene er altså konsekvent at vi er suspekte individer som ikke er i stand til å gjøre jobben vår på en hederlig og ordentlig måte uten at et enormt kontrollapparat passer på. Dessuten gjør vi så lite i løpet av arbeidsdagen at vi fint kan rydde plass til dokumentasjon og rapporter. Om hva vi gjør, om hva vi har tenkt å gjøre og om hva vi skulle ha skulle ha gjort.

Vi har også  et umoralsk og uansvarlig forhold til budsjetter, så da er det jo supert at vi også har plenty med tid til å skrive søknader om tillatelse til å kjøpe inn for eksempel en eske med Bic-penner.

Jeg befinner meg fortsatt i den situasjonen at jeg jobber i det offentlig i et land som sentralpolitikere elsker å kalle verdens rikeste. Men jeg må allikevel hver dag fremføre et mantra som ingen lærer burde være nødt til å si noe sted i verden, nemlig: «Ikke skriv  i arbeidsbøkene!» «De skal brukes av andre neste år!» (For de uinnvidde: Arbeidsbøker er lagd for å bli skrevet i. Det er meningen med de, faktisk den eneste funksjonen de er tiltenkt).

Latterlig.

Det har for øvrig ikke hjulpet det grann på situasjonen at SV har deltatt i regjeringen i 6 år. Så der i gården har fagre opposisjonsord vist seg å være velsmakende kameler.

_____________________

En litt annen ting som egentlig henger sammen med dette:

Jeg ser at det offentlig er sinker når det gjelder det å følge opp ideene bak Inkluderende Arbeidsliv. Trenger man arbeidsstreningsplasser, språktreningsplasser, eller spesiell oppfølging på hvilken som helst anne måte, så kan man være sikker på at det offentlige  ikke er interesserert. Av budsjettgrunner. Det er nemlig dyrt å legge ting til rette for personer som trenger litt ekstra oppfølging i arbeidslivet, og slikt er det ikke rom for i budsjettene. Og når kommunene, eller de ulike sektorene i kommunene, ikke greier å tyne så meget ut av hver krone som forventet/budsjettert, da vanker det ris. Man er budsjettillojal, og det skal vi ikke ha noe av.

Alle vi som jobber/har jobbet med slikt vet at om det offentlige får ferten av potensielle problemer, så går  jobben til noen som representerer mindre budsjettrisiko. Ved forespørsel får man garantert svaret at «etaten ‘ikke har kapasitet’ til å følge opp vedkommende. Prøv hos noen andre».

Allikevel har sentralpolitikerne våre guts nok til stå frem og være overrasket over kommunenes lunkne holdninger til å engasjere seg i IA.

Hallo?

Slik er det bare.