Danmark.

Sommeren slutter snart. I hvert fall sommerferien min.

Om sommeren tar man gjerne med bil og barn på tur. I år gikk en av utfluktene våre til Danmark. Intet unomalt i det, halve Norge reiser jo dit. Det er ikke langt unna, bare noen små timer med båt. Samtidig er landet særpreget nok til at man skjønner at man er i utlandet. Det er jo nesten helt flatt og består stort sett av sand. En stor fordel med  Danmark er at avstandene er korte, man er aldri langt unna noe når man befinner seg i Danmark. Kanskje bortsett fra villmark.

Ungene hadde det bra hele tiden. Sand og vann er jo en bra kombinasjon og på nye overnattingssteder er de alltids noe å finne på. Det viste seg også at Legoland så absolutt svarte  til forventningene deres. Åtteåringen hadde sjekket på nettet og visste nøyaktig hva hun ville prøve først. Så slik ble det. Tolvåringen var godt fornøyd med å være aktiv og hjelpende storesøster, for her var det jo ingen kjente som så henne. Ungene var nok mest interessert i de tradisjonelle kjøre-fort-i vannet greiene som finnes på alle slike aktivitetsparker for barn, men skitt au. For oss voksne derimot var det naturligvis kunstverkene av legoklosser som var mest interessante. Man tager for eksempel 2.6 millioner legoklosser, og vips så kan man lage et relieff med indianere og bisoner. Kanskje drømmejobben min befinner seg i Danmark? For oss voksne (som i utgangspunktet er særdeles lite glad i lekeland og kongeparker og desslike), var Legoland merkelig lite stressende. Jeg forstår likevel ikke folk som kan finne på å bruke opptil flere dager der, etter en dag var vi ferdige med Legoland. Jentene var også ferdige. Opplevelsen unnagjort og alle godt fornøyde.

Oppholdet på Djursland var også hyggelig. Det inkluderte familiegjestfrihet med katter (pluss kyllinger, høner og hester) inklusive, fotturer i «villmarken» med iberiasnegler og uendelige mengder av småfrosker inklusive. Og det er jo ikke bare barn som liker god oppvarting og tolmodig oppmerksomhet, så alle farende fanter var førnøyde. På Djursland ligger også Estrup Herregård som er vel verdt et besøk. Estrup Herregård er et museum som anbefales varmt til alle som befinner seg på de trakter. Ett av de bedre, vakkert, levende, trivelig og interessant, med noe for enhver smak. Ingen problemer med å slå i hel et par familiedager der, om det skulle være påkrevd. Vi kunne i hvert fall fint ha brukt enda en dag på det stedet. Imøtekommenhet, levende gård, informativt museum og ett overordentlig godt kjøkken.

I Ebeltoft lærte vi derimot at ikke all mat som serveres i det yndige landet er velsmakende. Det er faktisk mulig å oppleve gastronomiske katastrofer i  Danmark også, til min store overraskelse.  Jeg har nemlig noen av mine beste matminner knyttet til Danmark.  Jeg fremdeles kan fremkalle smaken av en kiwisorbèt ved en frokostbuffèt på Schaeffergården (http://www.schaeffergaarden.dk/  ) i Gentofte. En morgenmadbuffet i København etter en lang togreise fra Taizè ( http://www.taize.fr/ ) i Frankrike sitter også godt i minnet. Men den «kinamaten» vi spiste på en «mongolsk restaurant» i Ebeltoft var altså riktig ille. Nærmeste jeg har opplevd var vel på en kinarestaurant i Tenby, Wales, der absolutt alt smakte som røkt svinekam. I Ebeltoft smakte det bare et sted midt i mellom ekkelt og ingenting.

______________

Jeg har alltid ansett Norges 2 tabloidaviser (VG og Dagbladet) for å være provinsielle, overfladiske og navlebeskuende. Etter en uke i

Danmark må jeg justere den oppfatningen litt. Jeg kjøpte, og leste, nemlig opptil flere eksemplarer av de danske aviser Berlingske Tidende og Ekstrabladet. Det var en pussig opplevelse. Ordet provinsiell fikk med ett en helt ny betydning. Her var ingen info om verden, bare om Danmark. Og bare om ubetydelige hendelser i Danmark. Ingen artikler av format, Ingen vanskelige ord. Ingen resonnementer. Redaksjonene har garantert gått på kurs hos Sun eller News of the World i England. Makan til tomhet! Jeg er glad for at vi her i landet fremdeles kan berike våre liv og heve vårt intellektuelle nivå bl.a. gjennom våre utskjelte tabloider. Urettmessig utskjelt, kanskje? Vel, vel, alt er jo fremdeles relativt. Men det sto i hvert fall virkelig dårlig til på dette området i broderlandet. Uansett, gjennom disse avisene lærte jeg litt om at kvinnelige partiledere i Danmark som har et liberalt forhold enten til sannhet eller til arbeidsmoral står lagelig til for hogg. Jeg lærte også at bortforklaringer er like tåpelige på dansk som på norsk. Greit nok, Men det bør da gå an å lage aviser og samtidig tiltro leserne evne til både å kunne lese og tenke.

______________

Båtene fra Larvik går som alle vet til og fra Hirtshals. Dermed foregår både begynnelsen og slutten av Danmarksturen der. Det fine med Hirtshals er at alt er så forskjellig fra Norge, slik at ungene umiddelbart innser at YES, nå er vi i utlandet! Her er strender og klitter og sand og flatt og danske hus. I Hirtshals står det et fyr og skuer utover havet. Det har sikkert reddet mange sjøfarende opp gjennom årene. Vi betalte billletten og tok turen opp i tårnet mens jeg prøvde å fortelle om onkelen som var fyrvokter i Skottland. Ingen var spesielt interesserte, det var nok mer spennende å telle trappetrinn eller whatever. Og det må  jo innrømmes at det er vanskelig å fortelle anekdoter om slektninger jeg aldri har møtt og som sikkert bedrev med ting jeg ikke aner noe om. Utsikten var uansett upåklagelig, det var alle enige om. På vei tilbake fra fyret oppsto et lite magisk øyeblikk i det en enslig trompetspiller begynte å spille «Öppna Landskap» fra toppen av fyret. Et tilfelle av riktig melodi, perfekte naturomgivelser,og feil land. Lyden av trompeten ga meg i hvert fall en god grunn til å stoppe opp og lytte mens jeg så meg rundt, nesten litt andektig. Åbne Landskab, indeed. 

Alt i alt en grei utenlandstur, altså. Intet spesielt hendte og alle var meget godt fornøyde.

Personlig har jeg forresten stor glede av å være på steder der jeg kan se skipstrafikk i horisonten. Det gir meg en slags følelse av evighet og ro, det er bare slik det er. Kanskje det er den genetiske øyboeren i meg som titter ut gjennom innlandsfernisset? For oss fra det indre Østlandet er det jo heller ikke hverdagskost å se aftensolen gå ned i havet, så da er det jo greit å få med et også seg når muligheten er der. Og muligheten var der: