KrF – SP. To partier på sotteseng, hva nå?

To fine uker. For fjorten dager siden hadde vi en uke med Senterpartiet i hardt vær og fritt fall. Denne uken har det vært Kristelig Folkeparti som får så hatten passer og sikkerhetsnettet revner.

Senterpartiet sliter med et image som i overkant korrupsjonsmottakelige, (bare beløpet er høyt nok, så…) og det har store habilitetsproblemer for sine sentrale politkere. Kristelig Folkeparti derimot avslører seg som en smålig og hevngjerrig gjeng uten spesielt kristelig sinnelag (hva nå det måtte innebære).

Historiene fra KrFs indre liv handler om en angstbitersk leder som bl.a. sender truende sms-er i hytt og vær. Og om andre i organsisasjonen som ikke tør si noe av frykt for reaksjonene. Vend det andre kinnet til sier nå jeg, (eller var det egentlig jeg som sa det?).

Her er noen som vil «modernisere» partiet og andre som lurer på hvor i all verden det ble av Kåre Kristiansen. Noen vil demonstrere nestekjærleik gjennom en raus sosialdemokratisk stat som kan drysse melk og honning over almuen. Andre velger motsatt strategi: De anser en FrP stat uten sikkerhetsnett for å være en perfekt arena for samaritanvirksomhet. Selv grunnfjellet spriker, her er mørkemenn og bibelstrippere om hverandre i uskjønn disharmoni.

Vel vel. Uansett. Det er da svært gledelig at disse partiene nå ligger henholdsvis bitte lite grann over og under sperregrensen.

Senterpartiet har med sine distriktsmillimetermål konsekvent sabotert alt som heter sentral helheltlig politkk. Og de har alltoid hatt en eli tenbdens til å havne på vippen. Kanskje det nå kan være mulig å gjennomføre poltiske utbyggingsprosjekter fra a til å uten å bli hemmet av Sps tese om at det er bedre at alle får litt enn at noe blir gjennomført?

En undersøkelse viser at mer enn 70 % av den norske befolkning aldri under noen omstendighet vil finne på å stemme KrF. Ingen partier er i nærheten av å oppnå et sånt «avskytall». Sett i lys av dette, er det riktig urimelig at ogsæ KrF stadig vekk får mulighet til å posisjonere seg slik at de kan tvinge frem religionsfag og sleip selektiv kristelighet i skoler og barnehager. For ikke å snakke om kontantstøtte. Kanskje kan vi endelig kan få inn en ekte sekulær stat uten det evindelige maset om kristne formålsparagrafer og fruentimmerenes genetiske plikt til å stelle husbond og heim.

Det er fint at Sp og KrF ligger nede for telling og at de er i ferd med å skli ned dit de hører hjemme, blant de historiske kurositeter- I selskap med paranteser som NKP, AKP(m-l), DLF, Demokratene, Avholdspartiet, Moderate Venstre og Samfundspartiet m.fl.

Men alt har en bakside.

Konstellasjonen mellom Høyre og FrP er en skummel sak. De kan faktisk ende opp med en flertallsregjering om det par år. Det kan jo få regjeringene til Berlusconi og Sarkozy til å fremstå som moderate og innsiktsfulle. Norsk politikk er i ferd med å polariseres. Jeg er ikke noe glad i det jeg.

Derfor trenger vi noe vi faktisk ikke har her i landet. Et liberalt parti med tyngde og kunnskap. Et 10-15% parti i det politiske sentrum med modererende effekt. Et parti som forstår konsekvensen av for eksempel datalagringsdirektivet. Et parti som forstår konsekvensen av terrorlovenes detaljerte borgerkontroll. Et parti som kan hevde prinsipper og som ikke kryper av taktiske hensyn. Vi trenger noen som står opp for friheten, de store frihetene: Menneskerettigheter. Asylpolitikk. Likestilling. Småbedrifter. Forskning. Et parti som ikke fortaper seg i smålige detaljdiskusjoner om hvem sa egentlig hva når og din regjering var verre enn min. Politkken trenger oversikt og de lange linjer. Vi trenger et parti som kan modere de andre, og som er stort nok til å havne på vippen, nær sagt uansett.

Og vi trenger det før neste Stortingsvalg.

Men man kan vel ikke få alt….