Hælspore. Dermed ble det bokstavlig talt bråstopp i fjortende uke, men…

Katastrofe!

Lørdag nektet hælen min å gå flere turer! Vondt. Mandag nektet legen meg å gå flere turer. Hælspore. Noen kaller det visst for Høglands hæl, men jeg har ikke funnet noe om akkurat det begre’pet på nettet. Hælspore derimot, kan man lese masse om. Legebesøk og røntgenundersøkelse. Jeg får bare håpe at det ikke synes på røntgenbildet, for her står det å lese at det da har nådd et kronisk nivå…

Altså, denne uken: Hjemme i sofaen. Ingen nistepakker, ingen turer.  Ingen ting, egentlig. Bortsett fra betenneslesdrepende medisin og mest mulig ro.

Den siste uken før bråstoppen prøvde jeg å gå på en måte som var minst mulig plagsom for høyre hæl. Det resulterte naturligvis i større belastning på venstre kne (som er dårlig og ustøtt nok fra før), slik at jeg kjenner tilløp til meniskvondt igjen. Konklusjonen er at det e rlurt å gjøre som jeg skal og holde meg mest mulig i ro. Det er ikke lett, men til og med jeg skjønner at det nå er litt viktig å gjøre som doktoren sier. Jeg har nemlig ingen planer om å anskaffe meg kronisk hælspore. Det er faktisk en meget plagsom tilstand, selv nå da den forhåpentligvis ikke har blitt kronisk ennå.

Men prosjektet går jo sin gang for det. Har man dårlige bein er det jo viktig å ikke belaste de med unødvendige kilo.

———

Jeg gidder ikke skrive mye om ting jeg IKKE har gjort, men jeg prøver i hvert fall å spise mindre volum enn det somvanlig er, mens jeg venter på å bli mobil igjen. Ikke spesielt festlig å vente. Pusle rundt i heimen med liten aksjonsradius og liten mulighet til å få utløp for en eksploderende tiltakslyst. Tiltakslysten øker nemlig proposjonalt med minkende mulighet til aktivitet. Ja ja, sånn er det med den saken.

Har spist en del fisk og egg. Motsto kake og smågodtfristelser i forbindelse med en bursdagsfeiring på søndag. Spiste tre-fire biter av en brødskalk i går, det var ikke spesielt godt.

Jeg er meget fornøyd med at suget etter søtsaker har forsvunnet helt. Det kan jeg vel karakterisere som en delvis måloppnåelse. Jeg tviler nemlig på at det kommer tilbake. Jeg tror faktisk at det er mulig å ha kontroll på slikt  når men først er «avruset» og kan foreta bevisste og viljestyrte valg.

Jeg er nemlig ikke tilhenger av de som skal sykeliggjøre og stakkarsliggjøre overvekt. I det fleste tilfeller er det ikke snakk om sykdom, men om feile valg. Begrepet «fedme-epidemi» som  det kalles, er latterlig. Det er ingen epidemi. Vi kjøper og spiser feil mat. Og for mye mat. Vi har ikke justert matinntaket i forhold til at vi lever mye mer stillesittende nå enn vi gjorde bare for få år siden. Det er det som er problemet for de aller fleste av oss. Fedme er da fanden meg ikke noe virus! Sånn er det med den saken!

Jeg har sett 112 tallet et par ganger i perioden, men akkurat i dag stoppet vekten på 113.1. Jeg må vel si meg ganske fornøyd med det. Jeg har da ikke blitt større i hvert fall!

Selv om slanking fra sofakroken naturligvis går saktere, er vel passiv vektredusering heller ikke å forakte.

Mener nå jeg.