Om å snakke sammen, i losje og forening.

Jeg har i løpet av de siste årene høstet noen nye erfaringer. Og som kanskje har noe til felles. Det handler om deltakelse i organisert virksomhet, noe som i utgangspunktet er ganske fremmed for meg. Jeg er av det slaget som alltid glemmer når møtene skal være. Eller jeg har egentlig ikke lyst til å slutte med det jeg holder på med når det er forventet at jeg skal gjøre noe annet. Organisert fritid har aldri vært min styrke.

Jeg var en periode med i en ridderorden. En losje. En av disse ordenene med dype historiske røtter og hemmelige ritualer, månedlige møter og gradssystem. Det var en interessant erfaring, som jeg nok kunne hatt stor glede av om jeg haddde fortsatt. Men omstendighetene gjorde at jeg fant det nødvendig å trekke meg tilbake. På det stadiet i livet jeg befant meg da var det ikke riktig for meg å fortsette med ridderritualer. De av dere som nå forventer avsløringer av blodryppende ritualer, hemmelige koder og magiske formularer vil bli skuffet. Jeg kommer ikke til å si noe om møtenes innhold, men blodryppende var de i hvert fall ikke. Men de var så interessante at jeg håper at døra fortsatt står litt på gløtt for meg, dersom det skulle bli aktuelt.

Jeg har det siste året, mer eller mindre frivillig, vært med i Undervisningforbundet. Noen måtte jo ta på seg oppgaven og jeg er av og til forferdelig dårlig til å svare nei. Skjebnen dirigerte meg altså til deltakelse på faglige kurs og seminarer i fjor. Jeg vet at arbeidet er viktig og jeg nyter, som alle andre, godt av tidligere tillitsvalgtes innsats. Men jeg klarer bare ikke å engasjere meg. Jeg får det rett og slett ikke til å bli interessant. Jeg kommer ikke under huden på virksomheten, den blir bare ikke en del av meg. Derfor har jeg lenge innsett at jeg må fratre så fort som mulig.

I begge tilfellene har jeg vært mer outsider enn deltager. En litt distansert observatør. Jeg kom aldri på innsiden. Fikk aldri noe eieforhold til ritualene, det være seg i Losjen eller i Forbundet.

Det er bare å innse at jeg ikke er et organisasjonsmenneske, men jeg skjønner at slike fellesskap er trygge og gode for folk som er det.

Fellesnevneren for opplevelsene jeg har hatt med begge disse organisasjonene er språk. Språk, koder og samhold og derav påfølgende ekskludering..

Organisasjoner utvikler egne koder, egne vokabularer og egne konnosjoner. Dette skaper felleskap innad. De som opplever at deltakelse er viktig og riktig for seg adopterer raskt organisasjonens kodeks, uten å tenke over det. Så sitter de der da og snakker felles språk,  med felles assosiasjoner, felles humor og felles bespisning. I bobla. .

Så kommer problemet: Man forutsetter nesten konsekvenet at alle man møter på sin vei innehar samme sosiale kompetanse som den man har lært i bobla. Men når man henvender seg til mennesker som nettopp har ankommet bobla, eller enda verre, mennesker utenfor bobla, oppstår det straks kommunikasjonsproblemer. De nyankommende som er mer usikre på egen rolle/fremtid i settingen forblir i periferien. De holdes på en armlengdes avstand. De er ikke innvidd. Like barn leker best.

Dette er i og for seg greit i losjen, den virksomheten skal ikke kommuniseres til kreti og pleti. Utenforstående skal helst holdes på en armlengdes avstand. Dessuten, i en losje er man rimelig bevisst på fenomenet og derfor i stand til å ta seg av ferskinger. Hele poenget med losjen er jo de ukjente signalene som skal læres etter hvert som man går gradene. Dette er både de nyankommende og de erfarne fullstendig bevisst på. Selv om ferskingene nok føler seg rimelig bortkomne en periode, (som jeg delvis gjorde).

Men dette er ikke greit i en faglig organisasjon som skal opptre på vegne av mennesker som i utgangspunktet aldri kommer til å befinne seg i bobla. Her er jo utgangspunktet at alle bør inkluderes. Men jeg har aldri følt meg så bortkommen som på de faglige samlingene jeg var på. Der forutsattes tydeligvis at alle hadde full oversikt over de siste tiårs tariffoppgjør, forhandlingsunderfundigheter og felles sosiale eskapader. Vi ferskinger fikk finne oss til rette som best vi kunne, for de på innsiden nedverdiger seg ikke til å justere seg etter omgivelsene. Omgivelsene må justere seg, må vite.

Dette  fenomenet, denne kommunikasjonsekskluderingen, er desverre helt vanlig i sammenhenger der folk har et kunnskapsmessig felleskap. På arbeidsplasser. (I min tid i Oslo kjente jeg mange som jobbet i Posten for eksempel. Deres kommunikasjon hadde en lei tendens til å eksludere alle som hadde arbeid andre steder). Politikken er et annet eksempel, de fleste politikere snakker til hverandre, ikke til velgerne.  De bare aner det ikke selv.

Jeg har aldri skjønt at det skal være så forferdelig vanskelig å justere kommunikasjonen sin til mottakerne. Er ikke det å bli forstått hele poenget med kommunikasjon? Alle bør vi jo skjønne at noen ganger er vi inne i bobla, andre ganger gjør vi som Fantomet og vandrer rundt i gatene som et vanlig menneske? 

Og det er når vi er utenfor bobla at vi befinner oss i verden.