De fleste av oss husker den gangen vi måtte innse at mor og far ikke var allvitende og omnipotente. Kanskje er det da barndommen slutter og ungdomstida begynner? Kanskje er det da vi for alvor begynner å snekre egne plattformer på fundamentene foreldre har lagt?
Jeg husker godt da jeg i en sjokkartet aha-opplevelse innså at faren min slett ikke hadde riktige svar og at synspunktene hans bare var…. eh, synspunkter, ikke sannheter.
Tiden går. Eldstejenta skal begynne på ungdomskolen til høsten. Dette innebærer at hun nå må bestemme seg for hvilket fremmedspråk hun skal lære, i tillegg til engelsk. Det er vanskelig å velge mellom noe man ikke riktig vet konsekvensene av. I en slik situasjon er det godt å være trygg på at hjelpen er nær når man trenger den, uansett hva man velger.
Hun har alltid hatt et godt leksesamarbeid med meg opp gjennom barneskolen. Vi har det hyggelig når hun jobber hjemme med matematikk, engelsk eller NSM (Natur, Samfunn og Miljø). Er det noe hun ikke helt forstår kan jeg stort sett forklare det for henne. Er det noe hun trenger å finne ut av kan jeg alltids vise henne hvordan hun skal undersøke ting. Hun er en utpreget skoleelev som tar skolen meget alvorlig, hun forventer ikke at jeg skal gi henne svarene, bare forklare og tipse.
Sånn skal det være!
Nå ja, tiden går, som sagt. Hun skal begynne på ungdomskolen til høsten og må altså velge seg et nytt fremmedspråk. Valget står mellom tysk, fransk og spansk. På skolen diskuterer de dette viktige og spennende temaet. De fleste skal visst ha spansk, men hun kom hjem på tirsdag og hadde bestemt seg for fransk. Jeg likte naturligvis det.
For det er jo mye spennende ved fransk kultur og væremåte har jeg skjønt etter at jeg ble voksen. Jeg burde nok ha vært litt mer oppmerksom, motivert og tilstede i fransktimene på Elverum Videregående Skole i hine hårde. Der en begeistret lærer Vegusdal gjorde sitt beste for å skape entusiasme for fransk kultur og språk for oss. Han var nok dessverre litt for fransk i væremåte og formidlingsstil for oss, den godeste Vegusdal, med mye patos, gestikulering og merkverdige digresjoner. Entusiasmen hans falt stort sett på steingrunn, vi bodde jo i trauste og langsomme Østerdalen og var ikke vant til fremmede fugler.
Kort sagt, jeg ble aldri en kløpper i det franske sprogs finesser. Ståkarakteren jeg halte i land handlet egentlig mest om at læreren delte min begeistring for den fransk/belgiske tegneserien Asterix. Jeg erfarte forresten hvor mangelfulle mine franskkunnskaper egentlig er da jeg noen år senere tilbrakte 14 dager ved det økunemiske klosteret i Taizé.
12-åringens valg av fransk fikk bred støtte i heimen. Jeg tenkte at dette kan bli en fin anledning for meg til å snike til meg litt sårt tiltrengt ekstra kunnskap.
«Men da må du hjelpe meg altså, pappa.»
«Jeg kan ikke så mye fransk jeg. Jeg kan nok ikke hjelpe deg, men det er sikkert gode lærere på Åretta, så dette går bra.»
Dette var slettes ikke et svar hun hadde regnet med å få. Langt i fra. Hun ble helt stille. Åpen munn. Jeg kunne nesten se tankevirksomheten: «Er det mulig?», «Hva gjør jeg nå?».
Hun begynte forsiktig å snakke litt om tysk, hun fortalte at tysk snakker man i Tyskland, Østerrike, Sveits og som andrespråk en del i Øst-Europa, dessuten i Sør-Amerika. Kanskje hun heller skulle velge det? Hun vet at jeg kan litt tysk.
2 dager i tenkeboksen. Med noen små drypp om at tysk kanskje er like bra? eller kanskje ikke? Spansk nevnte hun aldri som noe alternativ. De neste dagene snakket de mer om saken på skolen. Store ungdomskoleelever kom og informerte mer om språkene som kan velges.
Onsdag og torsdag fikk jeg flere spørsmål: «Hva kan du egentlig hjelpe med?», «Får jeg ikke hjelp om jeg velger fransk?», «Kanskje tysk er like ålreit?»
«Grammatikk skal jeg nok kunne forklare litt om, det forstår jeg nok noe av når jeg ser det. Men når det gjelder verbbøyning er jeg helt blank og jeg kan veldig få ord.»
Hun kunne fremdeles ikke helt tro meg.
På fredag hadde det sunket inn. Hun kom hjem fra skolen og hadde bestemt seg. Valget var definitivt tatt. Foreløpig. «Jeg velger fransk jeg, for det er det jeg vil, så setter jeg tysk som andrevalg».
_______________
I dag er det lørdag og hun ville svært gjerne være med meg til byen da jeg skulle handle. «Det er nemlig noe jeg ønsker meg så veldig mye hos bokhandelen, kanskje vi kan kjøpe det med det samme, pappa?»
«Hva er det du ønsker deg, da?»
«En fransk ordbok, for det kommer jeg til å trenge uansett!»
Det tok noen dager, men nå har hun tydeligvis avfunnet seg med livets realiteter og sin fars tidvise tilkortkommenhet. Og en ordbok er jo kjekk å ha når hun allikevel må ta grep for å snekre sin egen plattform.
For far kan hun jo ikke stole på lenger.
ROBERTS FRIE FLYT 
Høres bra ut at hun velger det hun har mest lyst til : )
Hun bør uansett være fornøyd med at du kan hjelpe henne med så mye, det er mange foreldre som ikke hjelper med skolearbeid.
jo da. hun er nok det. greit at pappa er brukbar til noe i hvert fall….
🙂
Vi har akkurat vært gjennom samme diskusjonen her i huset….
Flott å se sine arvinger ta egne valg. 🙂