Hvorfor jeg er lærer, egentlig.

Jeg er lærer. Det er sannelig mange grunner til IKKE å være lærer. Jeg er for eksempel talentløs når det gjelder kontorarbeid som ikke har noe direkte med elever eller undervisning å gjøre. Jeg er dårlig til å organisere meg selv og utsetter alt slikt så lenge jeg kan. Dokumentasjon av ditt, listeføring av datt, halvårsplaner, helårsplaner, evalueringer. Rapporter som jeg tror at sjelden blir lest, lang mindre tatt til følge. Men som vi er pålagt å gjøre. Kontorarbeid for skrivebordskuffene til de som bekler stillinger innen kommunal administrasjon. Den slags tar mer og mer av arbeidstiden og jeg liker det ikke.

Nye pedagogiske nyvinninger som SKAL gjennomføres fordi det er så himla inn i tiden avskyr jeg av hele mitt hjerte. Jeg innser at prosjektarbeid har noe for seg, tverrfaglighet også, men jeg er fryktelig dårlig til å hoste opp ideer for slikt sjøl. Jeg er heller ikke veldig glad i møter for møtenes skyld. Ofte ustrukturerte og ofte uten klare intensjoner og mål. Det er bare det at tiden SKAL være avsatt til møtevirksomhet, så da holder vi møter. Jeg vet at systemet ikke tillater det, men jeg hadde mer enn gjerne meldt meg frivillig til å undervise mer, mens kollegaene overholde møteplikten.

Foreldremøter? Tja, massemønstring av foreldre er ikke min helt arena, selv om det går greit. Jeg er derimot ganske god til å samtale med med ett og ett foreldrepar pluss elev. (Men havnet i trøbbel en gang da jeg som fersk lærer satt og ventet på et foreldrepar skulle komme som avtalt. Det var storesøsteren som ringte og fortale at det ikke ble noen samtale,»fordi han far tok livet sitt i stad»).

Jeg er også fryktelig dårlig til å hisse meg opp over elever som kommer litt for sent og luer som er på hoder når de egentlig ikke skulle være det.

Men bortsett fra noen få år på ungdomsskole, har jeg mest jobbet på skoler der elevmassen er atypisk, skoler for rusmiddelbrukere og på voksenopplæring. Luer og foreldre har sjelden vært mitt anliggende.

Jeg er lærer p.g.a elevene. Dynamikken i klasserommet. Av og til spiller det nemlig en rolle for andre hva jeg holder på med.

Her er 4 grunner til at jeg velger å fortsette som lærer:

En gang for lenge siden. Skolen på en rusmiddelinstitusjon. Elever i 30-40 års alderen, mange levd på gata siden de var 13 – 14 år. Kjerneundervisningen vår dreide seg om studiekompetansefagene. Det er pause. Jeg og en kollega sitter på kontoret og snakker sammen. Døra står åpen og vi blir oppmerksomme på to av elevene som ikke har gått ut for å røyke. De sitter igjen i klasserommet og diskuterer. To digre branner på ca 40 år, Morten og Erik sitter på klasserommet og diskuterer Ibsen. Et dukkehjem og Gengangere. Ikke som noe de må huske fordi det er pensum, mer en samtale om hva Ibsen hadde å si til dem, hvordan de opplevde relevansen i Ibsens dramaer. Vi to lærere ser på hverandre og vet at vi har utgjort en forskjell for de to mennene som kom til skolen vår etter drøyt 20 år på gata.

Eller Rickard. Morderen som de fleste på institusjonen var livredd. Han kunne naturligvis regne pluss og minus med gram og kroner i hodet, men kom det et tall på papiret blokkerte han fullstendig. Gleden hans da vi endelig sammen fant ut hvordan han skulle forstå matematikk og behandle tall og skrive riktige svar var ubeskrivelig. Hele personen endret seg, musklene i ansiktet slappet av. Han kunne fikse det han også!

En gang for ikke så lenge siden. Voksenopplæring. Blandet gruppe ungdommer og voksne, asylsøkere, bosatte flyktninger, arbeids- og giftermålsinnvandrere. Noen godt utdannet fra hjemlandet, noen tidligere analfabeter. Minst en dag i uka dropper jeg boka, som egentlig er ganske kjedelig. I stedet plukker jeg små frittstående tekster som vi skal lese. Ikke nødvendigvis for å pugge ordene, mer for å forstå og tenke. Dette er ukjent territorium for mange. Jeg valgte to tekster den dagen. Sigbjørns Obstfelders «Jeg ser» og Finn Kalviks «Finne Meg Sjæl». Tekstene er tematisk i slekt, begge handler om å (ikke) finne tilhørighet. «Jeg er visst kommet på en feil klode! Her er så underlig..» og «Jeg har nok med å finne meg sjæl». Elevene er ivrige, de spør, diskuterer på egne språk seg i mellom, alle ønsker å forstå. Etter timen klapper noen og to av elevene, den ene tidligere analfabet, kommer bort og takker for timen, «Takk lærer. Det var fint. Jeg måtte tenke om meg«.

Til slutt: Ei jente fra et afrikansk land. Flink, arbeidsom, 17 år gammel. Hun lærer seg brukbar muntlig norsk på rekordtid. Hun ble tildelt kommune og flyttet fra skolen etter et par måneder. Det er litt dumt som lærer å jobbe en så kortperiode med en elev. Jeg får liksom ikke tid til å gjennomføre noe. Men hun fikk i hvert fall med seg et brev med vurdering av innsats og tenkt skoleprogresjon, (noe kontorarbeid er ålreit å utføre). Via telefonkontakt med den nye kommunen skjønte jeg at brevet faktisk ble tatt til følge. Jeg hørte ikke mer fra henne før her om dagen da denne meldingen kom på Facebooksiden min: «lærer min ! takk Jeg er fin veldig fin .jeg mistet telefonnummeret ditt jeg hadde ingen mail eller telefone for å si takk ….. jeg er veldig glad for at jeg fant deg. jeg virkelig takk robert jeg er veldig takknemlig. thank u so much …jeg håper at du gjøre bra. hyggelig å se deg».

Det var vel denne facebookmeldingen som fikk meg til å fundere på, sette ord på, hva det egentlig er det jeg driver på med. Det er rimelig sunt for de fleste, ikke bare lærere, å stoppe opp for å formulere slikt. Hvorfor holder vi på med det vi gjør? De små og store lysglimtene har nemlig lett å forsvinne i alt styret vi omgir oss med, for eksempel den tidligere nevnte påtvungne virksomheten som jeg oppfatter som heller perifer i forhold til selve lærergjerningen.