En historie om sykdom og livet for øvrig, med uangripelig moral.

Jeg ble lagt inn på sykehuset i uka før påske. Familiehelgen på Skeikampen ble brutalt avbrutt nesten før den begynte. Fryktelig vondt overalt. Akutt. Rett på sykehus lørdag morgen for grundige undersøkelser. Smertestillende og antibiotika intravenøst. Hyl og Skrik. Heldigvis ble jeg velsignet med enerom.

Oppholdet på sykehuset i Lillehammer var en ålreit opplevelse det, bortsett fra at jeg altså var syk. Smertene avtok jo etter hvert og avdelingen var bemannet med flinke og hyggelige ansatte som gjorde det de kunne for å lette tilværelsen for en lidende skrott. Jeg stadfester herved at Caroline sin avdeling på Lillehammer Sykehus fungerer over all forventning, uavhengig av medieoppslag om kjempekrisetilstander i landets helsevesen for øvrig. Ting er ikke alltid helt slik det virker som de er.

Etter hvert ble jeg overført til Revmatikerhospitalet for videre undersøkelser. Det var litt mer kjedelig, for der praktiserte man et system som innebar at det kun skulle skje en ting pr. pasient pr. dag og at pasientene helst ikke skulle vite når denne ene tingen skulle skje, men ok, greit nok. Jeg er hjemme og rimelig frisk og for lengst tilbake i jobb igjen. Og jeg har aldri vært mer gjennomundersøkt enn jeg er nå. Jeg fikk til og med etter hvert et slags svar på hva som egentlig var i veien med meg. Det var noe helt annet enn det alle trodde. Sannelig, ting er sjelden helt slik som det virker som de er.

Men nå vil jeg spole tilbake til et annet sykehusopphold jeg har hatt. For lenge siden. En hendelse som jeg har kommet frem til at må ha vært ganske skjellsettende i forhold til min gjøren og laden opp gjennom årene.

Jeg bodde på Skøyen i Oslo og jobbet på fotolaboratoriet til Agfa Geavert på Rødtvedt. Jeg hadde gått og hanglet en periode, mye hodepine, vært litt til og fra på jobben (og fått advarsel for det). Denne dagen var jeg sjuk. Jeg frøs, hodepinen var særdeles plagsom. Det var åpenbart at jeg hadde lite på jobb å gjøre, jeg måtte dra hjem.

T-bane til sentrum og trikk til Skøyen, det burde jeg jo greie. Men nei. Da jeg kom opp trappa på Egertorvet falt jeg om og ble liggende. Egertorvet var stedet der byens rusmisbrukere flokket seg. Jeg havnet naturligvis midt i en ansamling av disse, med hodet hvilende mot rekkeverket rundt t-banenedgangen.

Og der lå jeg da.

Jeg var helt bevisst, registrerte alt som skjedde rundt meg, men hadde altså store hodesmerter og var ute av stand til å snakke. Det var umulig å formidle hvordan situasjonen min var. Ikke et at noen var spesielt interessert i det, de rundt meg var jo mest opptatt av seg og sitt. På den tiden var jeg vel forresten ikke spesielt billedskjønn. Ustelt langt hår, skjegg, kleskoden min var den samme som hos gjengen jeg lå ved siden av. Tilfeldig forbipasserende hadde ikke mulighet til å se at det var noe spesielt med meg i forhold til “naboene” mine.

Ei jente jeg kjente litt fra Elverum kom forbi, hun var av de som likte å ruse seg og syntes tydeligvis at det var meget ålreit å se at jeg også var ute på kjøret. Hun smilte og lo og syntes at det var stor stas å se meg der. Jeg prøvde å forklare at jeg trengte hjelp, men det var fånyttes; snøvling og utydelig tale henger jo sammen med rusmisbruk og folk ser jo stort sett det de ønsker å se. Mer hjelpesløs og fortvilet har jeg vel aldri følt meg.

For jeg lå nå der. Uten mulighet til å komme meg noe sted.

Jeg hadde vel ligget der den dag i dag, (eller på et annet sted med langt mindre gjennomgangtrafikk), hvis ikke tilfeldighetene gjorde at hun som ble min første kone kom forbi. Hun hadde av ukjente grunner tatt en spontanavgjørelse og tatt seg en halv dags fri fra barnehageassistentjobben den dagen og tatt turen til Sentrum. Hun oppdaget meg og bukserte meg hjem. Hvordan hun greide det har jeg ingen formening om, jeg husker fint lite fra begivenhetene etter at hun dukket opp.

Vel, uansett, i første etasje bodde en tysk lege som eide leiligheten vi leide. Hun må ha vært hjemme da vi kom hjem (tror jeg, jeg husker som sagt ikke noe av dette). Hun skjønte i hvert fall umiddelbart at det dreide seg om hjernehinnebetennelse og fikk meg fort som faen inn på Ullevål Sykehus. (Etter noen viderverdigheter, jeg hadde ikke meldt flytting til Oslo så de ville ikke ta i mot meg, på den tiden skulle anstendige folk helst bli syke på det stedet de i følge folkeregisteret hørte hjemme).

Jeg aner ingenting om hvor lenge jeg lå på sykehuset. Jeg husker glimtvis noen ryggmargsprøver som gjorde vondt og at jeg lå på enerom den gangen også, men da kaltes det for isolat.

Jeg ble jo frisk igjen, og vel tilbake på jobben trakk sjefen alle advarslene jeg hadde fått som ustabil arbeidskraft i perioden før. Han skjønte vel at det finnes grunner for det meste og at de ikke alltid er like åpenbare.

Men det jeg alltid komme til å huske er hjelpeløsheten min på Karl Johan og jenta fra Elverum som koste seg over å treffe det hun oppfattet som likesinnede fra hjemlige trakter. Det var definitivt en øyeåpner. Den dag i dag går jeg ikke forbi folk i tilsvarende situasjoner uten å kaste et ekstra blikk for å se om det står til liv og at folk har sånn noenlunde kontroll over situasjonen. Det kan nemlig fort hende at ting ikke helt er slik som det virker som de er.

Sånn er det med den saken.

Ting er sjelden slik det virker som de er – Robert Wasa

og klikk på denne linken mens dere er i gang, dette er usedvanlig morsomt og  bra:

Don’t judge a book by its cover – Bo Diddley