RIKSVEG 25

Enda ett kapittel i den fremdeles meget etterspurte serien “Se hva jeg fant i skrivebordskuffen!”. Denne bare dukket opp helt av seg selv for en god stund siden. Den ble ikke skrevet med tanke på noe som helst, men da jeg kikket på den her om dagen så jeg at den kanskje har noe dylansk over seg. Og da kan den jo ikke være så forskrekkelig ille? Uansett, en passende avslutning på roberts dylanuke. 

Og som tidligere nevnt, intet rockeband har til nå krysset min veg, så da blir det vel med det.

Som vanlig.

RIKSVEG 25

En kveld jeg gikk i egne tanker traff jeg en psykolog.　
Han sa: “Jeg ser det er noe viktig du går og tenker på,
om du har problemer, er jeg mannen som kan hjelpe.
Jeg tar lave honorarer og har taushetsplikt og greier.”
Jeg sa: ”Jeg leter etter Eva, hun som aldri møtte slangen,
hun er visst ganske bredbeint, jeg bør kjenne hu på gangen.
De sier hun har åpen dør for alle som vil inn,
et stykke opp i veien her langs Riksvei 25.”

Han sa: “Jeg stiller bare spørsmål, gir aldri klare svar,
men ettersom du sier det, så er hun sikkert bra.”
Jeg takket ham for hjelpen, han rødmet litt og sa:
“Det hører med til jobben, jeg behersker faget bra.
Jeg leter etter kasuser og følger gjerne deg
på leting etter Eva, hun er sikkert no’ for meg.”
Jeg svarte høflig: “Nei takk“, ba ham finne veien hjem,
han ble borte bak et furutre ved Riksvei 25.

Eva sto med samla knær og smilte gledeløst rett fram.
Hun tørket bort ei tåre og klagde: ”Livet ble en skam,
men kan du kjøre bilen, please? Vi må hente vievann,
bare slik kan du forvandles til ærbar ektemann”.
Jeg sa: “Bilen den får vente, jeg har andre ting i huet,
jeg er dårlig til å kjøre, men flink med pil og bue.
Så om du trenger mannfolk er jeg rede med en gang.
Jeg har tenkt på dette lenge og riksveien var lang.”

Hun stirra på meg som om jeg plutselig ble en frosk,
Hun sa: “Du får ikke noe kyss, jeg har hatt prinser nok,
Jeg er dessverre opptatt, jeg har mange ting ugjort.
Jeg har endelig truffet slangen, så jeg følger Herrens ord.”
Her var ingenting å hente, så jeg planla veien hjem,
og da jeg gikk ut porten hørtes salig englesang,
Jeg hørte Eva starte bilen og visste nå var siste gang
at Eva tok i mot meg her ved Riksvei 25.

Jeg skimtet noe foran meg da jeg tenkte ta en hvil,
Min doktorvenn kom syklende i mot meg med et smil.
Han sa han var en gigolo, men nå var han gått lei
av å ta betalt for vennskap som bare gikk èn vei.
Venner kom og venner gikk, de betalte mange kroner,
han sa han ikke fikset det, han hadde stengt kontoret.
Han brente vitnemålet og gjorde som han hadde tenkt:
Han sykla for å finne meg langs Riksveg 25.

Nå ville han bli med meg for å treffe vakre Eva,
som levde sorgløst jordeliv og som var bred i bena.
Han mista illusjonen da jeg sa det var umulig,
for slangen den kom før oss og nå var Eva hellig,
og brede bein var smale og veien min gikk hjem.
Han ble skuffet ned det samme, men sa: “Det fins da andre,
som er helt fri for fordommer mot menn som meg og deg.
Vi finner sikkert noen her langs Riksvei 25.”

Han har blitt en selsom figur, han har blitt en merkelig fyr,
han går omkring og grubler, lar tankerekker fly.
Frakken heng’ på skjeve og øya gnistrer lyn,
han virker som en fuggel som ikke tør å fly.
Bak gamle arbeidsskolen, der nyter han sin drink,
og sykkelen som han triller blinker matt i måneskinn.
Men Eva har blitt slumsøster, hun trasker rundt hver kveld
og frelser arme syndere langs Riksvei 25.