Med Kasper på fjelltur, endelig høst!

Det er høst. En fin tid å tilbringe dager på hytta. Vi dro på en liten tur på fjellet, litt utenom allfarvei, fruen, jentene og jeg. Og hunden. Septemberfjellet var fint i går. Turen gikk fint for det gamle legemet, ikke vondt noe sted. Det har egentlig kjentes ganske ålreit en ukes tid nå, så jeg satser på at det er fremtiden som har begynt.

Tur på fjellet, ja. Jentene trivdes og pratet og så lemen. Turen var ikke for lang og ikke for kort og ikke for kjedelig. pølse over bål er fremdeles stas. Snart blir de vel for gamle til å gidde dette, men foreløpig er alt ålreit.

Kasper, hunden, trivdes også. Den beste tiden hans er nå, senhøstes. Sauer og andre utysker er hentet ned fra fjellet, så nå ligger fjellet der og venter på bare ham! De mest gretne hytteeierene er også annensteds og de stunder vel etter skiføret eller hva vet jeg. Det er i hvert fall få folk på fjellet (og de man møter har som oftest forståelse for en lykkelig hunds primærbehov). Derfor ser Kasper ingen grunn til å bli hemmet av tau eller flexibånd eller noe som helst. Han stortives i fullt firsprang over større områder, løpe i livsglede, jage fugler, vasse i myrgjørme. Men alltid med oversikt over hvor resten av flokken er. Han er så langt i fra en Engelsk Setter utstyrt med et par ristede hjerneceller uten tanke for viktige ting som retrett, peiskos og kveldsmat. Kasper er Golden Retriever og har full kontroll!

Underveis drepte han (og spiste!) minst 2 lemen og jagde opp 14 ryper. Jeg var naturligvis ubevæpnet, og kjente hverken adrenalinet pumpe eller rykninger i pekefingeren. Jeg blir nok aldri noen jeger, ingen fare for det. Men det var flott å se fuglene fly opp fra kjerringriset allikevel. 

Kasper har altså verken kroppsbygning eller tankegang som en engelsk setter; han er ikke lettbeint og tar ikke stand. Langt i fra, han bumser entusiastisk inn i kjerringriset og plutselig skjer det noe. Flagrende vinger. Oi, dette var moro! Rypene flyr akkurat høyt nok til at han vurderer det som formålstjenlig å springe etter. Fånyttes, naturligvis, og etter kort tid kommer Kasper tilbake til flokken sin. Men lemen har han altså greie på.

Han sov tungt i natt, den godeste bikkja.

Og enda finere blir det utover høsten når barfrosten kommer, da kan vi gå overalt uten å bli våte på hverken poter eller bein.

Forresten, bursdagen min i morgen glemmer vi. Det er da ingenting å feire. Jeg var mye eldre før.