Matauk og cowboyer og slikt

Gårdagen var begivenhetsrik, i hvert fall for meg som er vant til at det ikke skjer alt for mye.

Grisen «vår» ble nemlig slaktet på fredag, og på lørdag var det tid for å sette kursen over fjellet til Østerdalen for praktisere matauk, partere og dele kjøttet. 

Turen går via Sjusjøen og Øvre Åstbru over fjellet og videre ned til Messelt, i strålende høstvær (igjen!). Praktfult utsyn til alle kanter. Jotunheimen kan sees langt mot nord og mot vest ruver Stølen (1755 m.o.h) i horisonten.

I Østerdalen stopper vi ved butikken ved Evenstad og handler avis, matfløte og lottokuponger. Så krysser vi en fredelig og speilblank Glomma ved limtrebrua på Evenstad. Deretter kjører vi videre sør/sørvestover til vi kommer frem til bestemmelsestedet, nord for Deset, omtrent der Rendalen begynner.

Fin kjøretur en fin morgen.

Så er det bare å gå i gang. Første post på programmet er å få skinkene i saltbaljer på stabburet. Man må jo ha spekemat neste år også. Deretter blir vi skjemt bort med utmerket lunsj,  traktkantarellsuppe av hjemmeplukket sopp, og nykjøpt matfløte.

Så kan kniv og sag tas i bruk. Jeg vet godt hvor indrefileten ligger, men siden fruen og svigermor fremdeles nekter å gi slipp på den gangen, (for mange år siden), da jeg som nybegynner kom i skade for å dele opp kotlettkammen før jeg hadde fjernet indrefileten, tar de ingen sjanser. Jeg blir satt på sidelinjen mens svigers nennsomt skjærer løs fileten. Av skade blir man klok…

Resten av slaktingen tar jeg meg av, mens kvinnene pakker og merker kjøttet. Jeg har gjort dette noen ganger nå, så det hele forløper problemfritt. Juleribbe og påskeribbe, sideflesk, bog og kotelettkam (som i vår verden ender opp som svinesteker, i likhet med bogen).

Knoken og litt sideflesk havner også i saltbalje, til bacon og fersak suppe. Avskjær og spekk fryses og skal senere benyttes i kjøttkakedeigen sammen med noe av høstens elgkjøtt.Vi har sluttet å koke egen smult så det er uvisst hva vi skal bruke det fettet til.

Det må forresten sies at når man først har smakt ribbe fra frittgående gris, da oppleves smaken av juleribba fra Rema 1000 nærmest som å ha spist pappmasjé. Sånt sett kan nok jeg regne meg som en av de heldige når julekvelden kommer. Juleribba alene er mye mer enn verdt innsatsen (som jo egentlig bare er hyggelig og avslappende).

Når vår del av grisen er pakket ned, lesset inn i bilen og alt er i orden, kjører vi videre sørover til Hernes i  Østre Elverum for å delta i femtiårsfest. Utkledd som cowboyer! Ja, ja, maskerade er ikke helt i min gate, men olabukser, skinnvest, lisseslips og flanellskjorte kan jeg da alltids takle. Det er jo det minste man kan gjøre for søskenkjærligheten.

Jeg tror forresten at av alle tilstedeværende cowboyer var muligens fruen og jeg de som i realiteten hadde vært nærmest en ranchtilværelse akkurat den dagen. 

Festen forløp relativt dannet, i hvert fall så lenge jeg var der. Dette til tross for at det deltok et ukjent antall gledespiker og squawer, til tross for at de fleste cowboyene var tungt bevæpnet og til tross for at saloonen praktiserte en no-limit-politikk. Det er, som alle vet, ikke våpnene som dreper, det er de som bruker dem.

Men Dalton brødrene og Jesse James hadde tydeligvis bestemt seg for å skygge unna Hernes i går kveld, dermed gikk det bra for alle involverte. Med det forbehold at jeg vet lite om hva som skjedde med cowboyer og squawer etter vår ærefulle retrett. Vi avsluttet nemlig kvelden relativt tidlig, i hvert fall før pokerspillet hadde begynt og før tjære og fjær var blitt klargjort.

Det hadde jo vært en lang dag og kjøreturen hjem til unger og Lillehammer tar sin tid den også.

Da jeg sjekket telefonen før jeg kjørte hjem natterstider viste det seg at ingen hadde ringt fra Hamar denne lørdagen heller. Det hjalp altså ikke å kjøpe lottokuponger på Evenstad. Jeg får finne på en annen vri neste uke.