The Ultimate London Experience

Seks eldre herrer fra det indre Østland, jeg er en av dem, har vært på Londontur.  Fra torsdag til mandag. Ovale weekender er fine greier. Med litt planlegging og et passende luntetempo kan man rekke mye på 4 dager.

Det finnes jo mange utland å velge mellom, men for min del har valget alltid vært enkelt; litt mot sør og litt mot vest. Jeg liker å rusle rundt å se på all engelskheten rundt meg. Det trenger ikke skje noe spesielt for min del. Jeg ser på de små  husene der folk bor og mesterarkitektenes fantastiske bygninger. Jeg ser på de pussige bilene, folkelivet, parkene, butikkene. Jeg hører  språket og føler meg litt engelsk selv, innerst inne. Det har alltid vært en god følelse for meg. Denne turen er imidlertid første gang jeg er på ren guttetur og første gang jeg har konsentrert meg helt og holdent om London.

Turen er ment å være en tematur; musikkaftener med en innlagt fotballkamp på søndag. Og slik ble det. Torsdagskvelden ble tilbrakt på Shepard’s Bush Empire (men først inntok vi naturligvis et bedre måltid på The Golden Dragon i Chinatown). Konserten på Shepard’s Bush ble dessverre alt i alt en nedtur, selv om surfegitarrockbandet Y Niwl var bra med fornuftig lyd. Hovedattraksjonen Jim Jones Revue skal jeg ikke uttale meg om. Når lydmannen bestemmer seg for å kjøre alle instrumenter opp på maks volum for deretter legge vokalen enda høyere blir det uutholdelig. Lydforvrenging og overkjøring av eventuelle nyanser i musikken blir resultatet. Jeg har liksom aldri helt fattet det idiotiske konseptet med at publikum er forventet å benytte ørepropper når de er på konsert. Slitsomt.

På formiddagen dag to skilte jeg og Rolv-Karsten lag fra de andre. Vi hadde intet behov for å tråle musikksjapper. Jeg har det meste jeg har lyst på av musikk, og jeg finner alltids noe nytt på Amazon hvis behovet kommer. Er ikke opptatt av originalutgivelser, førsteopplag og slikt. Musikknerder er noe av det mest nerdete som finnes, så vi  tok istedet en tur på egen hånd, hyggelig konverserende i et rolig tempo. Underveis opplevde vi bl.a. god engelsk ale og klassisk musikk i Covent Garden, et galleri med bilder malt av bl.a Ron Wood og Bob Dylan, samt en vertikal hage på Trafalgar Square.

Vi gjenforentes med de andre på puben The Land’s End på Camden før kveldens konsert. Wilco på Roundhouse. Middagen ble utenlandsk junkfood fra Camden Town, helt ok. Roundhouse er et legendarisk konsertlokale som til og med jeg har hørt om og Wilco er et band som aspirerer til tronen som verdens største (R.E.M og U2 har jo mer eller mindre abdisert) så dette burde bli bra. Og riktig nok, både lokalet og hovedattraksjonen sto til laug, men suppportmannen Jonathan Wilson, en singer songwriter i Iain Matthews/Neil Young tradisjonen, ble for min del den store beholdningen den kvelden.

Etter konserten, fish’n’chips naturligvis.

Tredje dag er lørdag. Jeg legger i vei på egenhånd etter frokost. det er visse ting man må gjøre når man først er i London, og i dag er dagen. Tilbake til Camden Town, med planer om kanalbåt til Regent’s Park. Kanalbåten viser seg å være en restaurantbåt og går dessuten ikke før om 2 timer, så da blir det en rolig spasertur langs kanalen i stedet. Et minst like godt alternativ. Sluser og bebodde kanalbåter, fine greier. Jeg forlater kanalen etter en drøy halvtime, entrer en buss og hopper av den ved en t-banestasjon. Tubesystemet i London er uovertruffent. Maida Vale er målet, med håp om å finne Abbey Road. Og sannelig, jeg går i riktig retning! En hyggelig nederlender hjelper til med å forevige pilgrimsvissitten, og jeg hjelper ham. Vi er forresten ikke de eneste som synes at stedet er verdt et besøk.

Jeg har to mål til denne dagen, før kveldens konsert. Det første er Baker Street 221b, som jeg greit finner frem til. Jeg har blitt vant til å ta meg rundt nå. Men se! The London Beatles Shop ligger vegg i vegg med Sherlock Holmes residens! To fluer i en smekk og den ene flua visste jeg ikke at fantes en gang!

Det andre målet er naturligvis The London Eye, jeg kan ikke tilbringe dager i London uten å prøve det. T-bane til Embankment, gåbrua over Themsen og vips jeg er fremme. Hjulet er fryktelig høyt, men farten er meget sakte og «vognene» store som kjøkkenet mitt. Ferden opp (og ned) opplevdes bare behagelig. Og hvilken utsikt!

Mission completed. Jeg må forte meg opp til Camden igjen, de andre (som har trålet Camden Market og desslike etter plateklenodier og kurositeter mens jeg var kulturturist) er utålmodige, etter smsene å dømme. Jeg finner de igjen på en pub i området, det er jo velsignet kort mellom vannhullene i London. Nå er vi klare for for turens estimerte høydepunkt, konserten på The Jazz Cafe med Dr. Strangely Strange. Og konserten ble så absolutt en højdare, en fantastisk fin kveld som skal få egen omtale.

Ny dag. I dag er fotballdagen. Tottenham – QPR på White Hart Lane. Vi begynner med en morgenspasertur i nærheten av hotellet mens vi venter på frokost (Hotel St. Giles var nemlig en stor skuffelse, man forventer english breakfast på engelske hoteller, men her var det ikke en gang en toast i sikte!). Frokostkrisen ble avverget på en pub som serverte utmerket toast, egg, bacon, sopp og pølse. Vi rekker en snartur innom British Museum, der jeg får med meg opplysningstiden, penge- og klokkeutstillingene, i tillegg til litt av Egypt og Europa før middelalderen. Kjøper is fra isbilen utenfor.

Deretter begir vi oss av gårde til Tottenham i god tid før avspark. Hemmeligheten er jo å unngå stress og Tottenham ligger langt unna. Vi blir forresten på en måte katastrofeturister, selv om det meste er ryddet opp etter opptøyene i sommer.

Det er langt å gå fra T-banen til fotballbanen, men fotballkampen er gøy. For å sitte mest mulig ubemerket blant hjemmesupporterne blir jeg innehaver av et Tottenhamskjerf. Det gjør ingenting, vinteren kommer jo snart uansett. Tottenham vinner fortjent 3- 1.

Etter kampen gjør vi turens eneste feil. Vi går fra stadionen i retning Finsbury Park, for å slippe å gå den samme lange veien tilbake. Men t-banestasjonene er fryktelig sjeldne på de trakter, de berømte taxiene er ikke-eksisterende og alle busser går i feil retning og til ukjente steder. Jeg har alltid hatt den oppfatning at om jeg ikke kommer dit jeg har tenkt meg når jeg er på tur, så kommer jeg i hvert til et annet sted som kan hende er like bra. Men vi er jo flere sammen på tur og denne vandringen mot ukjent sted stresser gutta litt. Turprogrammet inneholder nemlig et ekstranummer som vi nå risikerer å gå glipp av, så humøret daler hos de mest ihuga. Men heldigvis, etter en times tid forbarmer en minicab-eier seg over oss, godt hjulpet av 40 pund, slik at vi kan suse standsmessig i riktig retning.

Ekstranummeret er en ekslusiv unplugged Dr. Strangely Strangekonsert på The Green Cafe. Stinn brakke med 62 betalende tilhørere, deriblant 6 modne menn fra det indre Østland som rekker det akkurat. En fin topping på Londonturen, det må sies. 

På mandag får vi tid til en trist hotellfrokost med seige gamle rundstykker, kald eggerøre og usmakelig bacon før Heathrow og et fly venter på oss.

Vi rekker det også.

Bilder fra turen finnes forresten her.