Veiskiller. Om å foreta valg, (karrierer og konvensjoner).

For tiden er jeg er i en situasjon der jeg kan reflektere litt over det som har vært, se ting litt i perspektiv, med tiden og erfaringen som målestokk. Hvordan var det egentlig?

Det vil slettes ikke si at jeg er blant de som har gått meg bort i fortiden. Mange har jo det på så ymse måter. Jeg kjenner folk som seriøst mener at det ikke er vits i å høre på musikk som er lagd etter 1980, eller som påstår at det er meningsløst å gå på kino nå som Marlon Brando er død. Bare vås naturligvis. Mange hevder i fullt alvor at det var bedre og morsommere å være ung på 70/80 tallet enn nå. Seriøst? Jeg husker da litt jeg også!

Men samtidig er nok kravene til ansvarlighet minst like store nå, samtidig som verden er mye mer uoversiktlig og forvirrende. Ellers takk!

Vi visste i hvert fall med stor sannsynlighet at det kom til å gå bra, at vi alltids kom til å få en eller annen slags jobb.

Mine tanker handler mer om hvordan vi kom hit vi er i dag, hvordan ble vi det vi ble? Hvis vi da ble noe? Det gikk galt for noen, hvorfor det? Jeg endte opp som en slags lærer, hvordan kunne det ha seg? Det var jo det siste jeg kunne tenke meg. Den gangen. Ikke det at jeg tenkte meg så mye annet heller. Jeg var vel mer en fyr som bare VAR, i nuet. Tok det som det kom.

Noe av det som har endret seg mest siden min tid på videregående, er at aksepten for utradisjonelle valg har blitt større, samtidig som muligheten til å foreta dem også har blitt uendelig mye bedre.

For tilværelsen er alltid resultatet av de mer eller mindre bevisste valg vi tok. Eller valg andre tok for oss. Hadde for eksempel ikke mora mi og ungdomskolelæreren bestemt seg for at språklinja på gymnaset var det rette for meg, da hadde jeg helt sikkert aldri havnet her jeg er nå. For da hadde mine underveisvalg vært rimelig ulike de jeg faktisk tok.

Jeg har sympati med de som etter ungdomsskolen, forventes å foreta valg som skal stake ut kursen for resten av livene deres. Det er ingen liten oppgave for 16-åringer. Jeg husker meg i samme situasjon, jeg hadde ikke den fjerneste anelse om, langt mindre interesse for, fremtid og karriere og muligheter og pensjonspoeng. Jeg var naturligvis langt mer opptatt av T.Rex, Slade, Wings og Badfinger, samt vaklende utforskning av det motsatte kjønn og lørdagsfestligheter. Jeg tror ikke at det er så mye forskjellig for 16-åringer i dag. Så all ære til alle 16 åringer som (tror de) VET hvilke valg som er de rette for dem.

Konvensjonen var at man ikke skulle gjøre noe uforutsett, foreta utradisjonelle valg. Enten begynte man på videregående, allmenteoretisk, eller man gjorde det ikke. Gjorde man det ikke, la det et grunnlag for en type livsløp. Gjorde man det, sto valget mellom realfag eller språklinja, resulterte det i andre typer livsløp (ingeniør/lege kontra lærer, for å grovsortere litt).

De som valgte annerledes ble sett på som litt sprøe, outcasts, gærninger. De uansvarlige som ikke helt visste hva de gjorde.

Og her er jeg ved det jeg egentlig tenkte å skrive om.

Det var noen få som valgte å bryte ut av konformiteten, bryte av  tvert og ta egne «sprøe» valg. De ble naturligvis i beste fall omtalt med hevede øyenbryn. «Er det mulig?». «Dette går aldri bra!». «Han aner ikke hva han gjør!». «Tenk på familien hans da, stakkars foreldre!».

Men.

Jeg har alltid vært i en slags midt-i-mellomposisjon, med en dragning mot dsse ukjente alternativene, mot det å gi fanden i konvensjonene og kjøre et eget løp. Men jeg klarte (torte?) aldri å frigjøre meg nok fra «ansvarligheten» til å gjøre det.

Vi (jeg og de jeg vanket sammen med) ble nok av mange oppfattet som uansvarlige, dristige og alternative opp og i mente. Vi slapp allikevel aldri taket i «ansvarlighetsforventningene». Min vei gikk nok mer i sikksakk, og jeg brukte mer tid enn mange andre, men jeg endte jo uansett opp i nærheten av der det var forventet at en som ble gikk på Engelsklinja ved EKHAS (senere ELVIS) skulle ende opp. På sett og vis. Og det er godt og vel greitt nok.

Internett har mange fine egenskaper, vi kan blant annet bruke det til å gjenoppta kontakt med folk man kjente den gangen. Noe jeg har gjort til en viss grad og som jeg har stor glede av. Jeg er bokstavelig talt på nett igjen blant annet med folk jeg kjente som foretok slike «sprøe» valg. De som 16-18 åringer kuttet skolegangen og bevisst bestemte seg for å følge egen radar, egen muse. De som brøt tvert med alt, og forsvant ut av livene våre. Fulgte egne mål, mens vi sto undrende tilbake.

Og skulle du ha sett på maken! De endte ikke opp under bruene langs Akerselva. (De få som endte der var de som ikke hadde klare mål ved valgene sine, de som slapp alt, uten verken å ha siktepunkt eller ankerfeste). De gikk ikke til grunne og brakte «skam» over familiene sine. De kom ikke krypende tilbake til den smale sti, kloke av feilerfaringer! Å nei da. tvert i mot og langt i fra! De har alle som en overlevd i fullt monn!

Og ikke nok med det, de sier tydelig at de aldri har angret et sekund på valgene de tok da de kom til sine personlige veiskiller. Det var heller det klokeste de noensinne har gjort og det gjorde livene deres rike og meningsfulle.

Mens jeg for min del har alltid grublet over egne valg, var det eller det riktig for meg? Alltid usikker, alltid jobbende med på finne meg til rette i en slags normalitet. Alltid med en udefinert dragning mot det uklare andre alternativet (som jeg ikke aner hva innebærer). Alltid på siden og alltid innenfor.

Jeg kan ikke akkurat påstå at jeg hjemsøkes av anger og selvmedlidenhet over at jeg ikke gjorde som de. Det jeg er og det jeg har vært gir så absolutt mening, og det er lite jeg angrer på i så henseende.

Men jeg spekulerer for fanden fremdeles på hva jeg EGENTLIG skal bli!

_____ 

Så nå sitter jeg her og funderer på om det i det lange løp kanskje viser seg at blant de valgene vi foretar oss. så er kanske de «sprøeste» valgene de klokeste?

______

Livets kabal er i hvert fall ikke lagt på forhånd, og besserwissere vet sjelden best.