Paul McCartney er 70 år i disse dager. Da kan det jo passe med noen ord om meg og mitt forhold til ham, og til popgruppa the Beatles. Mitt første minne i den forbindelse er av meg og Tor-Egil gående nedover Korsbakken i Elverum på vei fra meg til ham, syngende «Sjlåvsju Je Je Je». Det var sommer og sol, og siden vi to først ble kjent med hverandre da vi begynte på skolen høsten 1964, må dette ha vært på vårparten 1965. Da ante jeg ikke at «Sjlåvsju Je Je Je» gaulinga vår skyldtes fire engelske gutter som kalte seg The Beatles. Men Tor Egil visste det sikkert, han visste alt.
1966/1967: I stua i heimen sto det at radiokabinett, med grammofon (som det het). Onkelen min hadde lært meg å operere vidunderet da jeg var i fireårsalderen, og fars 78 og 45 plater ble flittig spilt. Den eldste brorrn min hadde også plater. Spotnicks, Swinging Blue Jeans, Sven Ingvars, Jim Reeves, Sonny & Cher. The Beatles. Singelen «Yesterday» med Paul og «Act Naturally» sunget av Ringo, med rødgrått bilde av Beatlesgutta med sykler på coveret. Jeg likte lyden av de to sangene, kanskje er det nettopp derfor de to hele tiden har vært mine favorittbeatler. Den samme broren brakte også «We Can Work it Out»/»Day Tripper» og dobbelt epen «Magical Mystery Tour» til heimen.
I femte klasse begynte vi å lære engelsk. Engelsklæreren vår brukte radikale undervisningsmetoder, etter datidens mål. Learning by singing. Vi sang nemlig masse i engelsktimene, mest popsanger. Hun må ha vært Beatlesentusiast, vi lærte vi blant annet «Ob-la-di, Ob-la-da», «Can’t Buy Me Love», «Hey Jude», «All my Loving», «A Hard Day’s Night», «Goodbye», «Lady Madonna»,»Yellow Submarine» og «Yesterday» (som jeg jo kunne fra før). Takk til Fru Eckroll som la et av fundamentene for min interesse for The Beatles og det britiske generelt.
1968. Eldste bror min kjøpte singelen «Get Back»/»Don’t Let Me Down». Han jobbet og tjente penger. Det er kanskje litt pussig, men jeg husker fremdeles at jeg lå øverst i den blåmalte etasjesenga og leste en panegyrisk omtale av dobbeltlpen «The Beatles» i magasinet NÅ. Den stilmessige spennvidden og fantasien/kreativitet hadde imponert skribenten, såpass forsto jeg. (Dette er forresten en artikkel jeg gjerne skulle lest om igjen).
Og a propos lesing: På denne tiden kom tegneserieheftet «Yellow Submarine» i hus. På norsk. Tegneserier var ikke vanlig kost i heimen, og dette bladet var både spesielt og annerledes. Ikke akkurat Donald. Heftet har dessverre forsvunnet i fortidens svarte hull, lest i filler?
1969. Eldste bror er sjømann, og kommer hjemmom en tur med et stereoanlegg som får plass på gutterommet. Nå begynner de andre brødrene å komme på banen. Og jeg, yngstemann, lytter og suger til meg. Tredjeldste broren kjøper lpen «Abbey Road». Fremdeles gir denne platen meg helt spesielle vokse-opp-vibrasjoner. Nummer 4 anskaffer Lennonsinglene «Give Peace A Chance» og «Cold Turkey». (Broren til Tor Egil låner «Cold Turkey», han har den merkelig nok ikke selv). Etter en utenlandstur med Elverum Guttemusikk har samme bror med seg lpen «Beatles’ Greatest», en nederlandsk utgivelse. Den flotteste samleplata med tidlig Beatlemusikk noensinne utgitt, mener jeg den dag i dag.
1970. Jeg blir 14 år og kjøper min første lp. I tilbudskurven til Svensgaards Elektriske i Storgata finner jeg samleplata «No One’s Gonna Change Our World». Den inneholder Beatlessangen «Across The Universe». Plata ble utgitt til inntekt for WWF og var første og eneste gang en ny Beatlesinnspilling ble utgitt på plate sammen med andre artister.
Ellers er 1970 det året det braker løs før alvor. Storebrødrene handler. «Let it Be», med bok som jeg møysommelig staver meg gjennom. «Sgt Pepper» og den doble hvite blir kjøpt brukt av bror nummer 4. «Revolver» likeså, uten originalcover, han må hjemmedesigne et. Samme bror begynner nå å kjøpe den engelske musikkavisa New Musical Express fast, vi må jo holde oss orientert! Platene «McCartney», «John Lennon/Plastic Ono Band», og Ringos «Sentimental Journey». Beatles er faktisk oppløst, men jeg rakk slutten. Så vidt.
I den Beatleske verden i Sandbakken er forresten George Harrison merkelig fraværende, Megasuksessen «All Things Must Pass» finnes ikke her, den er antakelig for kostbar i innkjøp, trippellp til mange penger. Men jeg får hørt den hos Tor-Egil, for broren hans har den, naturligvis.
Og da, etter 1970 er lista lagt. Vi (jeg og bror nr 4) følger opp, og har gjort det siden.
Omtrent på samme tid: Det er Grundsetmart’n, tror jeg. To jenter fra Hamar dukker opp, var det Inez og Tove de het? De har med seg, og skal selge, John Lennon & Yoko Onos lp «Two Virgins», med nakenbilder (forfra og bakfra) på coveret. Musikken er ikke musikk. Merklige greier. Vi kjøper ikke, og angrer etterpå.
Bror min i Tønsberg har også Beatlesplater og egen platespiller på rommet sitt. Jeg assosierer lpen «Rubber Soul» og singelen «Help!» (sykkelcoveret igjen, denne gangen i gulgrått!) med ham, og et besøk der. Dessuten spiller han i band, det er tøft. Da jeg får gitar og har planer om å lære meg å spille, fraråder han meg å begynne med «Yesterday». Den er visst for vanskelig.
1973 er mitt år. Jeg har anskaffet eget stereoanlegg i kjellerommet. De doble røde og blå beatles-samleplatene blir mine, det samme med McCartney/Wings lpen «Red Rose Speedway», en plate jeg fremdeles ikke kan finne noen feil ved. Jeg får lpen «Help!», av Trond, en fyr jeg ble kjent med da vi begynte på gymnaset sammen. Det skurrer nemlig litt mellom noen spor på lpens side 1, så han vil ikke ha den mer. Jeg er vant til skurr og skrap fra fars radiokabinett, og skjønner ikke at det har noe å si. Bror min kjøper platene «Band on The Run», «Ringo», og «Mind Games». Men George Harrisons «Living in The Material World» må jeg til naboen for å høre, selv har jeg bare singelen «Give Me Love».
Siden har det ballet på seg. Plater har blitt anskaffet etter hvert som de har blitt utgitt, stort sett. Samlingen representerer store og små gleder gjennom mer enn 40 år. Skuffelser og nedturer, også.
Jeg aner lite om hvor de bor eller bodde, er ikke interessert i fødselsdager, skandalehistorier, dopmisbruk, kjæresterier, barn og barnebarn. Privat kan de for alt jeg vet være noen hensynsløse og egoistiske fyrer med et selvbilde høyere enn månen.
Likeså er jeg helt uinteressert i matrisenumre, første- andre- eller tredjepressinger, sjeldne covere, variasjoner i stereomiksingen, thailandske samleplater og slikt. For ikke å snakke om memorabilia, eller hva det nå heter.
Det er og blir musikken som fascinerer. Den nesten grenseløse variasjonen innenfor rammene av 3-4 minutters poplåter. Fire musikere som på 40 år knapt gjentar seg selv, og som samlet sett favner det meste av stiler, stemninger og tematikk. Som prøver nye ting, eksperimenterer. De er kanskje ikke alltid like sterke hver for seg som de var som samlet enhet, men det er hele tiden noe å glede seg over. De, ikke minst McCartney, formidler oppfinnsomhet, nysgjerrighet og lekelyst. Sett i den sammenhengen blir de musikalske feilskjærene også interessante, som ledd i utviklingen av artisteriet.
For meg har Beatlesinteressen aldri vært en besettelse, men mer et startpunkt for en vidtfangende musikknysgjerrighet. Veien fra The Beatles har ført meg innom country, bredbeint rock, jazz, klassisk, avant garde, easy listening, rock’n’roll, electronica, pop, hva som helst, bare det er bra gjennomført. Det er vel det som er så fascinerende.
Men jeg har faktisk vært både i Liverpool og i Abbey Road.
De to gjenlevende er forresten fortsatt entusiastisk produktive, med stadig nye prosjekter og ideer selv om de har rundet 70.
——-
70årsjubilanten McCartney blir ofte kritisert for å være for lite rockete, for overfladisk, for svak tekstmessig, for straight, for koselig. Det er i beste fall sannheter med modifikasjoner. Forresten, når ble det negativt å være positiv?
Jeg kan ikke begripe hvorfor forståsegpåerne ikke innser at McCartney var det viktigste medlemmet i The Beatles. Han lagde hitene som skaffet eksperimentell arbeidsro, han tøyde popmusikkgrensene, han oppsøkte nye impulser, han lekte, han var nysgjerrig, han var perfeksjonisten og han holdt skuta flytende i gruppas tre siste år. Om enn litt vel egenrådig.
Det er ikke uten grunn at McCartney er den av de fire med størst suksess som soloartist, han har jo alltid hatt, og har fremdeles, en knippe uimotståelige melodier i ermet. Uansett.
De siste to-tre utgivelsene hans opplever jeg ikke like umiddelbart tilgjengelige som før, jeg måtte bruke tid til å venne meg til dem. Et tegn på at mannen er i stadig utvikling, og at jeg ikke er det? Han kjører i hvert fall ikke safe med suksessformularer fra før i tiden. Det står respekt av slikt.
Det er 70-åringen sin det.
ROBERTS FRIE FLYT 
her var det mye hopping i utgivelser ….. men som Beatlesfan selv er det ikke noe problem.. det man alltid vil diskutere er om det var paul eller John som var den store – jeg er enig med deg – det var paul – og John innrømmer vel delvis dette i Jealous Guy.
George er undervurdert.
Eter min mening har det alltid vært Yoko Ono som oppløste gruppa.
jeg tror at det rett og slett var heroin som oppløste gruppa. Synes det er rart at den faktoren aldri blir drøftet seriøst. John Lennons oppførsel og uttalelser i perioden 1968 til 72 er typisk rusmisbrukeratferd: egoistisk, kompromissløs, driter i konsekvenser, manglende evne til behovsutsetting og planlegging, manglende evne til å holde stø kurs, impulsiv til det absurde, enøyd, umotivert aggressiv, hevngjerrig, saboterende kritisk men med få egne konstruktive bidrag. alle som har jobbet med rusmisbrukere vil gjenkjenne atferden. de andre brukte (nesten) ikke heroin, så lennon var i den perioden på en helt annen kommunikativ planet. I tillegg kommer Yoko som katalysator/medheroinist/fremmedfugl som også var overfylt av seg selv…
håper forresten at det ikke ble for mye «hopping» i utgivelser. håper i hvert fall at det er lesbart og gir mening også for den uinnvidde, og at titlene mer fremstår som krydder i teksten. det er i hvert fall tanken bak.
du sier noe. det er vel slik at vi som ikke har vært i slike miljøer eller ev brukt det selv ikke kan nok om dette til å oppfatte dette poenget. Innlegget var bra det. og Sir Paul kan man jo godt gi en hilsen.
Ja. Ting var mer betydningsfulle da høydepunktene var tydeligere. Fint stykke, jeg ser det for meg. Gjennkjennbart, selv alt var annerledes for oss naturligvis. Får tankene til å gå bakover, til kompiser og naboer. Min søster var opphengt i Elvis, vi hadde ingen brødre. Men tiden var likedan og jeg har alltid hatt sansen for Paul, selv om jeg var John i kameratflokken. Skal ta frem Band on the run igjen.
Et flott innlegg som fikk meg til å tenke på barndommen min 🙂
Her dro jeg kjenselen på mye. Jeg hadde to eldre brødre og ei nabojente som var såååå forelska i Paul.
Brødrene mine spilte Beatles, i hvert fall han ene, det var mere jazz og Louis Armstrong på han eldste.
«We Can Work it Out”/”Day Tripper” husker jeg broren hadde og jeg fikk en del album noe senere.
De forsvant ved en flytting, da var det mange plater som forsvant, men jeg fikk alle de utgitte originalabumene i trettiårspresang av min kone mange år seinere og det var veldig gildt.
Fin mimring du tar med noen av oss på her Robert 🙂
Jeg var Ringo-fan, men Elisabeth Mikkelsen skulle sykle naken ned hele Storgata bare Paul ville se på henne 🙂
Ja det var tider 🙂
ja, det var tider. pussig, hvor viktige ting var, et tegneserieblad, en singelplate. man hadde et helt annet forhold til det fordi det var vanskeligere tilgjengelig enn nå, når alt kan lastes ned fra nettet uten anstrengelse. man blir mer likegyldig da, ingentin g blir viktig, egentlig…