Syk

En liten egotripp; denne gangen skal det handle om meg. Eller handler det om andre også? Det gjør vel helst det.

Man kan i hvert fall aldri vite.

Jeg har blitt syk. Jeg har egentlig vært syk i nesten ett og ett halvt år. Men nå har jeg altså blitt ekte syk, jeg har nemlig fått greie på hvordan syk jeg er, en diagnose. Kjekt å vite.

Det er ikke veldig ålreit å bli syk. Verden blir snudd på hodet, og plutselig må jeg begynne å forholde meg til ting jeg er komplett uinteressert i. Som for eksempel sykdom. Medisiner. Rutiner. Planlegging, Forhåndsregler. Eventualiteter. Bivirkninger. Mestringsvurdering. Sykdomsfelleskap med andre. Hjelpemidler. Alt sånt som jeg aldri har brydd meg med. Jeg fikser jo det meste, lander på beina uansett, har alltid vært sånn. Mr. Sorgløs.

Det verste er perioden før man vet hva som er i veien. Først en akutt smerte i hele meg. Deretter mye uforklarlig smerte som beveget seg rundt i kroppen. uten mønster, uten system, uforutsigbart. Møte opp på jobben for så å måtte snu og reise hjem. Var frisk når jeg satte meg i bilen og ødelagt da jeg kom frem. Lite søvn på grunn av smertene. Plutselige dager da alt var helt ok, og jeg begynte og lure på om hele greia foregikk inne i hodet mitt. Man kan aldri vite. Sliten. Syk uten å være syk og frisk uten å være frisk. Midt i mellom. Frustrert, sint, i kjelleren, bokstavlig talt, og i mental forstand.

Et par sykehusoppphold, utredninger, kanskje er det det eller kanskje er det? Flått? Lungebetennelse som har satt seg i leddene? et c. Ingen svar.

Legetimer som naturligvis alltid er i de beste periodene, ingen synlige tegn og ingen smerter. Usikkerhet. Trodde han egentlig på meg? Var det derfor han prøvde seg med antidepressiva? Var det virkelig tilfelle at jeg var deprimert og at smertene så og si var projeksjoner av et psykisk katastrofeområde? Man kan aldri vite. Men, nei, tvilsomt. Jeg kuttet i hvert fall de tablettene etter en drøy uke. Humørsvingingene var opplagt situasjonsbestemte, og livskvaliteten ble enda dårligere av sideeffektene, som trøtthet og sløvhet. I søpla med dem. Klokt.

Etter hvert ble vondtet verre. Det forstyrret dagliglivet mer og mer. Irriterende. Knytte skolisser gikk ofte ikke an, ikke å stramme beltet heller. Vaske håret innebar bevegelser som jeg bare maktet med store smerter. Tannpuss ble problematisk, kraften i fingre og armer var tidvis borte. Mistet ting. Å sitte rolig lenge var plagsomt, å ligge,  å gå også. Hjelpesløst

Frustrerende, å ikke få svar, å ikke fikse jobben. Tynnslitt. Synes synd på meg selv. Sutrer. Dårlig humør, plutselig sinne over bagateller. For lite søvn og for store smerter. Periodevis vanskelig å være i hus med. Liker ikke mitt aggressive selv, det gjør vondt i sjela  lenge etterpå. Det er ikke meg.

Frustrerende. Jeg har alltid hatt null til overs for kjerringer som bare er opptatt av egen og andres sykdom, og som ikke er i stand til å snakke om noe annet. De som plaprer klagende i vei. Det å merke at jeg selv var i ferd med å bli like ensrettet og fiksert på smerter og sykdom, på negativitet, og at andre interesser/samtaleemner var i ferd med å bli helt underordnet, det var en sjokkerende ukomfortabel opplevelse.

Frustrerende. De ålreite dagene innimellom. Dager jeg ikke torde stole på at faktisk var ålreite, dager da jeg mest gikk og ventet på at noe skulle skjære seg igjen.

Frustrerende. De daglige hundeturene ble redusert til nesten ingenting. Til postkassen, kanskje et par hundre meter opp i vegen på gode dager. Kasper skjønte at noe var galt og innrettet seg etter det, tok hensyn, ventet når jeg ba ham om det, et c. Det er da noe, hunden ble plutselig lydig…

Å sitte på møter, på jobb eller annet, ble plagsomt. Det samme med festlige sammenkomster. Taushet, tilbaketrekning. Mine enstøingstendenser ble forsterket til det absurde. Sosial omgang ble begrenset til et absolutt minimum.

Det gjaldt også familien, det pussige var at når jeg i praksis var mer eller mindre arbeidsufør, da holdt jeg fast ved jobben så lenge jeg kunne. Utslitt og vondt etter dagen på jobb, og etter bilkjøringen hjem, gikk jeg rett i kjelleren der stereoanlegget står. Jeg forholdt meg nesten ikke til kone og unger i det hele tatt. Jeg valgte faktisk å bli familieufør i stedet. Vel nede i kjelleren klarte jeg ikke å konsentrere meg om musikken heller, liten trøst der. Forsøkte å finne komfortable stillinger. Døste av. Sovnet.

Leksehjelp for ungene er vel det jeg greide å holde fast ved i hele perioden, uansett dagsform.

En bilulykke fikk meg til å spørre hva jeg egentlig holdt på med. Resultatet ble delvis sykemelding et par måneder, helt til smerten ble konstant og arbeidsdager ble umulig å gjennomføre.

Det var en god dag, den dagen jeg endelig kunne møte opp hos legen på en dårlig dag. Jeg kunne knapt gå og hadde stive vonde pølsefingre. Endelig så han det og skjønte hva det dreide seg om.

Så ble diagnosen stillet, og medisinering iverksatt. Medisinen virker gradvis, og mye av det gamle livet kommer langsomt tilbake. Gudskjelov. Men ikke den gamle jobben, den er borte. Enda ett problem, man kan aldri vite.

Jeg er fortsatt ukomfortabel med tanken på å skulle ta medisiner resten av livet, ta hensyn til egen helse, trene, ta pauser, kjenne etter egen begrensing. Kjipt. Det passer meg fryktelig dårlig, jeg er ingen planleggingsmann, jeg er en improvisatør. Omtanke og hensyn er noe jeg helst viser andre. Det tar nok tid før forholdsregler og helsevurdering og trening blir en internalisert del av meg.

Jeg vil gjøre som jeg vil, i hvert fall med eget liv. Fanden heller.

Nå ja, det går  seg vel til. Ikke er jeg død, og de fleste lever jo greit med sykdommen når den kommer under kontroll, det gjelder sikkert meg også. Må bare venne meg til tanken.

———-

Hovedkonklusjonen etter dette drøye året er altså at man kan aldri vite. Man tror man har alt på plass og at livet går sånn nogenlunde på skinner. Plutselig blir alt snudd på hodet. Fullstending. Du kommer deg nesten ikke opp trappa uten hjelp. Man kan aldri vite. Du er ikke helt den du trodde du var, du avdekker sider ved personligheten din som du misliker. Man kan aldri vite. Du gjør ting som er hårreisende destruktive, og som strider mot den du tror du er, isolerer deg, dyrker smerten. Nei, man kan aldri vite. Livet ditt er ikke det du trodde det var, Nei, sannelig, man kan aldri vite.

Egentlig er det livet man har skrapt sammen mest å sammenlikne med en balansegang på  tynn og slakk line. Ett feilsteg, eller ett kraftig vindkast, kan forstyrre hele greia.

Og bums, så ligger man der da. Nei, sannelig, man kan aldri vite.

————–

Da er det vel egentlig bare å reise seg opp, børste av seg støvet og fortsette fra der man har havnet, fra det nye startpunktet, er det ikke? 

Bare.

Jeg må bare venne meg til det.