oslo igjen

Jeg leser i nettavisa i dag at hver tredje Osloborger har lyst til å flytte til et annet sted. Dette er forsåvidt noe jeg godt kan forstå, både etter å ha bodd der i tett innpå 10 år (på åttitallet), og etter å ha besøkt byen jevnlig siden jeg flyttet derifra. En beskrivelse, dessverre ikke særlig flatterende, av hvordan Oslo kan oppleves for tilreisende finner du her.

Det var påfallende at da bestemte oss for å forlate Oslo til fordel for Hedemarken, ble avgjørelsen bifalt av vi kjemnte, såvel innfødte som innflyttere. Det var bred enighet om at akkurat det  å forlate byen var det smarteste noen kunne gjøre. Jeg velger fremdeles å tro at denne samstemtheten ikke bunnet i at alle ville bli kvitt oss en gang for alle.

Det at så mange osloborgere EGENTLIG ønsker å bo helt andre steder enn der de bor, tror jeg er historisk betinget.

Norge var i utgangspunktet et ganske egalt bondesamfunn. De som forstyrret egaliteten mest var hovedstadens dominerende, dannede og danskvennlige byborgere og embetsmenn, maktens (og danskenes) forlengede armer. Etter hundreder av år som settehovedstad for danske og svenske konger var Christiania rett og slett ubrukelig som samlende nasjonalsymbol da selvstendighetideen skulle gjennomføres etter 1814. Der var det intet å hente for en ung nasjon som strebet etter identitet.

Det norske identitetsøket endte derfor hos bonden, eller i fortiden, hos vikingene. De toneangivende kunstnere (den gangen var faktisk kunstnere engasjerte og betydningsfulle opinionsdannere) formidlet at det ekte norske var noe vi fant på landsbygda og i pre-christiniask tid. I hvert fall ikke i Christiania.

Forfattere som Wergeland,  Bjørnson og Ibsen  skrev bondefortellinger eller historiske dramaer om Norge. Asbjørnsen og Moe samletfolkeeventyr. Magnus B. Landstad gjorde det samme med folkeviser. Vinje fortalte om alt det vene og rotekte han opplevde på fotturen sin Trondheim (som jo er mye norskere enn Oslo, nesten ubesudlet av dansketiden).

Malere som I.C. Dahl, Adolph  Tiedemann og Hans Gude satt i Tyskland og malte dramatiske og vakre bilder fra bondesamfunn og natur. Komponisten Halfdan Kjerulf samlet folketoner. Ludvig Mathias Lindeman og senere Edvard Grieg komponerte musikk basert på, eller inspirert av, uttrykket i folkemelodiene. Historikere som P.A Munch og senere Ernst Sars søkte de norske røttene i fordums historisk storhet. 

Omtrent alle disse kunstnerne bodde jo og virket i Christiania, (og i lange perioder i enda større og fjernere byer) mens de forherliget det ekte livet blant fjell og daler. For de var Oslo helt ok, men hysj, ikke si det til noen. Slik er det langt på vei fremdeles. Den definerte norskhet er å være på tur (helst alene) i naturen, med eller uten ski. Men det er jo greit med en caffe latte av og til.

Jeg tror dette la sterke føringer for hvordan nordmenn oppfattet hovedstaden sin, og at vårt litt ambvialente forhold til Oslo i dag er en videreføring av dette. Oslo er et midlertidig sted, et sted man liksom ikke skal trives. Det er ikke norsk å trives i Oslo, det er noe for danske herrefolk og andre utlendinger.

Oslo er en tilstand som man ikke bør oppsøke, selv om det i korte perioder kan være attraktivt nok, men sunn er den ikke. Litt guilty-pleasureaktig. Som sydenturer, gøy og festlig, men i små, kontrollerte doser.

Dette samsvarer med min opplevelse som gjesteborger der, hvordan osloborgerne hele tiden poengterte at de EGENTLIG kom fra et annet sted. De hadde en bestemor på Tynset. Ei tante på Toten. Eller slekta kom fra Tana for noen generasjoner siden. Eller konas oldefar var skipskaptein fra Tvedestrand og «vi pleier å reise dit så ofte vi kan».

Nordmenn har altså ikke blitt et genuint byfolk, i motsetning til franskmenn som soler seg i glansen fra Paris. Eller engelskmenn som vet at London er verdens sentrum. Eller danskene, som stortrives med morgenmat på kafeene i København. Nei, nordmenn har sannelig ikke blitt et byfolk ennå. det kan hverken Vigelandsanlegget, operaen eller Lamda kan gjøre noe med.

Dermed har jeg forklart hvorfor vi nordmenn ikke egentlig liker hovedstaden vår. Jeg har også forklart alle de nye osloborgerne som inntar hovedstaden fra fremmede, eksotiske land hvorfor vi er så vanskelige å komme på talefot med.

Det er fordi vi inne i oss er på fjelltur eller skogstur, der folkesjela vår ble definert til å være.

__________

Nei, vi nordmenn har ikke blitt et genuint byfolk. Men vi er underveis, vi bare vet det ikke ennå. For aldri har tilstrømmingen til de store byene fra distriktene vært større enn nå. Oslo vokser med rekordtempo, selv om nesten ingen egentlig vil bo der.