Konfirmasjon. Armeen gjør jobben.

Man må nå forholde seg til så mangt når man har unger og familie og slikt. Konfirmasjon for eksempel. Alle skal visst konfirmeres, også mine unger. Nå har forberedelsene begynt for den eldste.

For egen del så nektet jeg først å konfirmere meg, men jeg ble behendig overtalt til å gjøre det året etter. Året etter det igjen meldte jeg meg ut av statskirken.

Konfirmasjon betyr bekreftelse/stadfesting, underforstått av foreldrenes (og fadderenes) dåpsønske/løfte. Egentlig er det snakk om en kristelig tilpasning til fenomenet overgangsritualer. Alle kulturer markerer overgangen fra ung til voksen på en eller annen måte. Siden jeg egentlig tilhører de bokstavtro mener jeg (innerst inne) at borgelig konfirmasjon er en umulighet, et språklig misfoster. Borgerlig konfirmasjon finnes ikke, fordi det er ikke noe som skal bekreftes. Begreper konfirmasjon tilhører altså de kristelige, nei, de protestantiske enemerker. Katolikker holder seg jo med sin kommunion i stedet.

Men våre ikke-kristelige kaller altså sitt rituale for konfirmasjon de også. Det får nå være deres egen selvmotsigelse. Noe skal det jo kalles.

Konfirmasjonen skjer vanligvis det året man fyller 15. For 40 – 50 – 60 år siden var dette fornuftig. Ungdommen sluttet stort sett skolegangen  i den alderen, og var klare for arbeidsliv, offentlige fester og selvstendighet. Men verden har endret seg siden da, barndommen har blitt lengre, ungdomstiden likeså. Nå konfirmeres man på et tidspunkt som ikke samsvarer med noen andre overganger. Overgangsritualet er ikke lengre et overgangsrituale, det er…. tja… ingenting?

Jeg har lenge ment at disse overgangsritualene passer best det året ungdommene blir 18. Da får de stemmerett, de kan stille til valg, ta førerkort, kjøpe øl, og de er i ferd med å flytte hjemmefra for videre utdanning. De er modne nok til å ta, eller ikke ta, det valget den kristelige konfirmasjonen innebærer. Det er 18 årsdagen som er den første egentlige overgang i livet.

Men en slik endring er vel uaktuell, for da ville kirken sannsynligvis miste fryktelig mange konfirmanter. Og hvis det borgerlige alternativet flyttes uten å følges av kirkens, vil jo det også tape oppslutning. I den alderen er det er vanskelig å skulle vente tre ekstra år når man kan slippe.

__________

Tilbake til meg og mitt, vi og vårt. Jeg håpet først at 14-åringen ville velge å utsette hele greia, til fordel for alternativet med en skikkelig overgangsmarkering på 18 års dagen.

Hun valgte å konfirmere seg i regi av Frelsesarmeen.

«Oi», tenker sikkert mange som kjenner meg, og som vet om min inngrodde skepsis til all organisert religionsutøving. «Hva synes DU om det?»

Vel, jeg synes det er helt ålreit. Jeg tror til og med at det er det beste alternativet. På den måten vil hun få vite hvordan gudsbegrepet oppfattes av troende som i tillegg til å tro, også GJØR. Hun vil få erfare nestekjærlighet i praksis. Hun vil få inn begreper, bilder, historier fra Bibelen, spesielt Jesu liv; viktige referansepunkter i voksenlivet. Og hun vil få en fin seremoni når den tid kommer. Hennes konfirmasjonsopplæring vil altså omfatte alt det virkelig dreier seg om, og det er helt utmerket.

Jeg husker kristendomsundervisningen på skolen og flannelografen på søndagsskolen, (yes, fakta, jeg har hatt en barndom på Armeens søndagsskolen, med gullstjerner og sølvskjeer i premie!). Vi ble fortalt historier og lignelser. Historier som trigget tankene. Vi prøvde å forstå, hva handler dette egentlig om? Hva innebærer dette? Historier som sitter i ryggmargen, om tollere og syndere, om samaritanere, om ikke å kaste den første stein, om de spedalske, om salving av skjødens føtter, om å gjøre vann til vin, om 30 sølvpenger og den påfølgende tilgivelse. Historier lagd for å huskes og for å benyttes i det praktiske livet, slik Frelsesarmeen gjør.

Dette er tankegods som utvikler intuiativ viten om hvordan forholde seg til andre mennesker, og det funker også utmerket uten den kristne overbygningen. Fortellingene fra Bibelen er en uvurdelig kulturell ballast, uansett religiøst ståsted bidrar de til å utvikle empati, omtanke og forståelse. Og undring. Dette igjen kan  ha direkte positiv innvirkning på hvordan vi velger å benytte vår tid på jorden.

Dessuten kan hun som en ren bonus gjenkjenne referanser til bibeltekster på mange områder senere i livet, i bøker, i malerkunst, i filmer, i ordhell. Bare aha-opplevcelsen av det å kjenne igjen, forstå og vite om opprinnelsen av ord og uttrykk, gjør på sin måte livet litt rikere.

Dessverre har mange av disse fortellingene blitt fjernet fra dagens skole (tror jeg). Man har i så fall i toleransens navn fjernet mange kulturelle forståelsespunkter, som var velegnede verktøy til å utvikle toleranse. Litt dumt, tenker jeg, selv om jeg jo ikke helt vet hva som har kommet i stedet.

Uansett, det er ikke skadelig å vite om andre.  Det er ikke skadelig å utvide horisonter. Kunnskap er aldri skadelig, det er berikende. Man kan ikke være mot noe man ikke vet hva er, man kan ikke være for noe man ikke vet hva er.

Derfor tror jeg at når det først skal «konfirmeres» unger i en alder av 14 – 15 år, da er jentungens valg et av de beste alternativene, kanskje det aller beste. Trygt sosialt og rikt innholdsmessig, og forhåpentligvis tanketriggende. Et skritt på en dannelsesreise, kan hende?

For hvis konfirmasjonsperioden hennes kan gi henne litt, om det så bare er en lite flik, av det ovennevnte, vil det i mine øyne være udelt positivt. Kanskje kan hennes overgangsrituale (som jo egentlig ikke er et overgangsrituale), bli litt mer enn …. tja… ingenting allikevel?

Vel, nå er hun i gang. Det var konfirmantpresentasjon på Frelsesarmeen forrige søndag, en riktig så hyggelig seanse. Med ordentlig innhold, trivsel, trygghet og kaffe og kaker. Vel blåst!

(Og motvekt får hun i heimen, individuell tro og religion er en ting, greitt nok, ikke meg i mot, sånn sett. Selv om jeg fortsatt at all organisert religionsdyrking i prinsippet har et opplagt personsdyrkings-, manipulerings-, undertrykkings- og overgrepspotensiale. Og at forestillingen om gudens inngripen i menneskenes liv er en tankekonstruksjon)

Så det så!